Ukens tilbakeblikk – Singapore

Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det sitter mange nordmenn og sikler etter og kunne reise på ferie akkurat nå. Covid har hatt mange store konsekvenser rundt om i verden, og en mindre alvorlig konsekvens for oss nordmenn har vært at vi ikke får vår årlige dose med sol og D-vitamin. 

Selv om jeg er ung, kan jeg skilte med å ha besøkt over 40 land i verden og har vell strengt tatt mer reiseerfaring enn de aller fleste på min alder, eller kanskje i alle aldre. Derfor tenkte jeg å presentere ett land i uka, i vertfall fram til jul. Så kan vi drømme om soloppganger, når solen tar seg en timeout fra Nord og snøen laver ned. Ukens tilbakeblikk går tiiil… 

Singapore, et sted som bare oppleves i løpet av livet. Altså, landet, menneskene, hele stedet har noe helt eget ved seg, og det må faktisk oppleves for at man skal kunne forstå.

Du må kanskje oppsøke øyene rundt Singapore for å finne såkalte postkort strender, men hjertet av det lille landet er også et absolutt must å oppleve. Vi valgte å sprenge budsjettet litt, å bo på et av verdens mest kjente hoteller – hvis ikke det er verdens mest kjente hotell? Ikke vet jeg. Men det var i allefall luksus av en annen dimensjon.

Byen er ren – så ren at du faktisk får bot om du kaster noe på bakken. Derav får man ikke kjøpt tyggegummi i landet, i frykt for at gatene skal bli forurenset av tyggegummi. Snus er også ulovlig, men om det er av samme grunn er jeg usikker på. Og faktisk, så var det egne arbeidere som jobbet med å holde midtrabattene i mellom kjørefeltene rene. De ble kostet og skylt rene.

Landet har en salig kombinasjon av luksuriøse gater, butikker man ikke har råd til å kjøpe en handlepose på engang og en veldig koselig kultur. Det er et svært multikulturelt samfunn, som innebærer at du gjerne er vitne til samtaler på både mandarin, tysk, spansk og engelsk.

Marina Bay Sands. Dette bildet av hotellet vårt tok jeg når vi gikk igjennom en Avatar-inspirert park som ligger like i nærheten. Hotellet er en turistattraksjon i seg selv, da turister betaler for å få lov til å komme inn å se seg rundt. På toppen av de tre hotellene ligger det en båt, som inneholder et gigantisk infinity-basseng, en stor bar, flere restauranter og et fantastisk soldekk.

Dagene på dette hotellet er dager jeg aldri kommer til å glemme, jeg følte meg virkelig som en dronning. Ja, og for ikke å snakke om frokosten!!

Vanligvis liker jeg aller best å bade i sjøen, og trives svært godt på stranden. Men lounge området på dette hotellet var så bra, at jeg nesten ikke følte behov for å utforske resten av byen. Vi gjorde selvfølgelig det også, men jeg måtte nesten tvinges ut av loungeområdet for å dra på andre eventyr underveis. Og det er ikke så rart når man har denne utsikten:

Får muuligens litt reisefeber av å se igjennom disse bildene. Kanskje litt.

Oppsummering: 
Jeg kunne ha skrevet litt om hver lille ting vi gjorde i Singapore, fordi utover å ligge på soldekket til Marina Bay sands, gjorde vi ikke mer enn det vi absolutt hadde bestemt oss for. Ting jeg anbefaler på det varmeste er Gardens by the bay, Marina bay sands(selvfølgelig), cloud forest, Supertree grove og shopping!

Stedet bør oppleves en gang i løpet av livet, og kan enten gjøres som et stopp i forkant eller etterkant av en annen reise, eller 1-2 uker som ferie. Her kan man flytte til på seg, kombinere strand og storby, og alt i alt er det mulig å få full pakke. Jeg skal tilbake en eller annen gang, bare for å ligge på soldekket på toppen av Marina Bay Sands i noen uker, rett under ekvator å suge til meg D-vitaminer.

Gutta jeg var på tur med, overvurderte seg selv, og tenkte de ikke trengte smøre seg så mye. De tenkte ikke på at vi lå på toppen av et hotell som er over 200 meter over bakken – for ikke å snakke om at man er rett under ekvator i Singapore. De var fine etter noen timer på det soldekket.

Singapore – jeg savner deg 🖤 Covid – jeg har fått nok nå..

Det holdt på å gå skikkelig galt..

Vi gjør alltid alt i vår makt for at hundene skal ha det best mulig, og for at hundene til en hver tid har tryggest mulige rammer. Aller oftest går alt bra, men i dag når vi var på trening – holdt alt på å gå galt.

kort fortalt driver jeg med leder-trening av unghundene. Det vil si at jeg prøver unge hunder fremst i spannet for at de skal lære kommando, bli komfortabel med å gå fremst og ikke minst skal de lære å stå i ro når jeg stopper spannet.

Jeg mistet et par hansker  av sekshjulingen, så jeg parkerte, satt bremsene på, og gikk to meter bak sekshjuligen for å plukke opp hanskene. Plutselig oppdager jeg at lederhundene mine, som i teorien skal være 25 meter unna meg på det tidspunktet, er rett bak meg. De har snudd hele spannet, og laget et vanvittig kaos på veien.

Jeg begynner å rødde opp i rotet, tar løs liner å plasserer hundene på plass igjen én etter én. Plutselig oppdager jeg at den ene hunden er surret inn i en så stor knute, at han ikke får luft.

Han kaster etter luft, prøver så hardt han kan å vri seg løs, men jo mere han jobber i mot, jo strammere blir det.

I løpet av sekunder kutter jeg igjennom lagvis med liner, seletøy, halsbånd og alt som er å kutte over. Det går heldigvis raskt før jeg får han løs, og jeg var så full av adrenalin at jeg ikke er helt sikker på hva jeg gjorde etter det. Klemte han, var skjelvende og overlykkelig for at det gikk bra.


Bildet sier kanskje ikke så mye, for de som ikke driver med hundekjøring vell å merke, men jeg hadde ødelagt halve linesettet, to seletøy og et halsbånd før jeg var ferdig. Men det spiller jo ingen rolle, kontra det at en hund skader seg eller får vondt.

Hunden gikk det veldig bra med, han var i helt fin form etterpå, men ble hentet med bil derifra, slik at vi kunne observere han og være helt sikker på at han ikke pådro seg noen skader.

Så hva lærte jeg av dette? Nummer én: hadde det ikke vært for at jeg ALLTID har med meg en skarp kniv på tur, hadde jeg måttet stå der å se på at hunden min kveltes. Nummer to: stol aldri på at hundene blir stående i sin posisjon, å absolutt ikke når jeg har unge hunder fremst.

Skjelven å gråtkvalt kjørte jeg videre – adrenalinet pumper greit etter en sånn hendelse. Dette er selvfølgelig ikke normalen, og i løpet av min fartstid som hundekjører er dette så langt det værste jeg har opplevd. Det er risiko med alt man holder på med, å én ting er i alle fall sikkert: hvis du er en som fryser til å ikke klarer å handle raskt når ting går galt – har du ingenting bak en hundeslede å gjøre.

Så, nå har vi kommet oss trygt tilbake til hundegården, etterfulgt av godt stell og mat. Nå skal jeg riste av meg siste rest av skjelven, å ta en rolig kveld.

Når snøen forsvant, forsvant også det lille vi hadde av lys..

Ja, jeg elsker å skrive. Jeg elsker å være kreativ, skrive om ting som ligger mitt hjerte nært. Den siste uken, etter at jeg måtte ta det harde valget om å ta bort en av mine kjære venner i hundegården, har det kommet litt forskjellige utfordringer på privaten som perler på en snor. Jeg valgte derfor å legge bort bloggen i en liten periode, fram til jeg følte meg klar(og ikke minst hadde tid) til å logge meg inn her igjen.

Det å logge seg inn, å se at det er mange som er innom bloggen å sjekker om jeg har lagt ut noe nytt siden sist hver dag, det betyr faktisk mer enn man skulle tro. Det motiverer også, til å være kreativ, fortsette å skrive og fortsette å dele. Jeg skal jo fortsette å skrive, uansett om noen leser det jeg skriver eller ikke. Det ER terapi i å skrive, enten du er uenig med meg eller ikke.

Siden sist har snøen både kommet å dratt igjen. I går hadde vi 9 varmegrader og det var såpeglatt i alt av løyper. Gårsdagen gikk derfor til å dra og strø i de glatteste partiene, slik at det skal være trygt for hundene å løpe der.

Men når snøen forsvant, forsvant også det lille vi hadde av lys. Snøen lyser opp mer enn man kanskje forstår før man står oppi skogen å skal prøve å manøvrere seg framover i mørket.

Heldigvis lyser månen opp, og jeg har selvsagt hodelykt på hodet. Så nå må vi bare krysse fingrene for at den snøen som er meldt til helga blir liggende.

Utover det, har jeg meldt meg på et hundeløp som går av stabelen i Tromsø i Januar. Håper, og krysser fingrene for at vi er klare til da. I tillegg holder vi på å få bygget ferdig hundegårdene, og vi håper på å gjøre de ferdig i løpet av uken, før snøen melder sin ankomst igjen.

Vi er mørketidstrøtte. Må dra en tur på apoteket å kjøpe inn litt vitaminer, for solen viser seg vell neppe før rundt februar nå. Nå skal jeg stalle opp hundene og kjøre den lille runden som er mulig å kjøre. Jo høyere opp på fjellet man kommer herfra, jo glattere blir det. Jeg ønsker ikke å utsette hundene mine for potensielle skader, så vi holder oss i nærområdet hvor vi har godt feste til potene.

Jeg holder på å gå igjennom bildene mine, å gjør klar til et nytt tilbakeblikk til ett av mine favoritt land denne uken. Gleder meg til å vise dere!

Ha en fin Onsdag 🖤 Prøver også å følge litt med valget i USA, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke forstår så veldig mye av hvilken vei det heller nå altså.

 

 

 

 

Gårdens vokter har forlatt oss

Jeg har tidligere skrevet et innlegg som handlet om gårdens vokter, sjef og lederhund ( her ) .. Pepsi, vår kjære alfa, måtte vi dessverre ta bort sent i går kveld. Hun har hatt kreft en liten stund, og i går kveld ble hun akutt dårlig.

Pepsi har omentrent vokst opp på tunet, og det er hun som har gitt oss de aller fleste valpene vi har hatt igjennom tiden. Hun har vært pappas hovedleder i alle år, og hun har gått til seier i mange løp.

Jeg husker spesielt en opplevelse jeg hatt sammen med pepsi, som virkelig har satt spor. På et hundeløp jeg deltok i som junior, møtte vi på et uutholdelig uvær. Jeg klarte ikke se noen av hundene, og alle sporene blåste igjen. Frykten i meg bygget seg opp i det jeg måtte knyte meg fast i sleden, legge meg ned på bakken og kjenne meg fram med hendene etter stikkene som skulle markere løypa. Da jeg plutselig kom over en stikke som kom flyvende sidelengs langs vidda, forsto jeg at det ikke var vits å leite stort mer.

Jeg krøp fram til Pepsi, så hun øynene å sa: “Nå må du bare ta meg hjem, for jeg har ingen peiling på hvor vi er”. Jeg bestemte meg der å da for å legge all min tillit til henne, og stole på at hun skulle finne veien hjem. Jeg satt meg i hockey stilling på sleden, i ly for vinden, og krysset fingrene for at dette skulle gå fint.

Etter ca èn time, begynte løypa plutselig å halle nedover, og vinden begynte å sleppe taket. Først da forsto jeg at vi var veldig nært mål.

 

 

Vi kom inn til en første plass. Og alt takket være Pepsi. Hun var en hund man kunne stole på, en hund som forsto mer enn man trodde var mulig at en hund skulle forstå, og hun har alltid vært en stødig leder i flokken. Noen av de andre hundespannene ble liggende igjen på vidda, og måtte hentes ut av redningsskutere.

De siste årene har hun ikke gått i trening, men har tasset rundt på tunet å vært flokkens sjef, leder og vakt. Det var skikkelig vondt å komme ut i hundegården i morges, og ikke høre hennes lystige bjeff på morningen. Vi mennesker har et stort ansvar når det kommer til å eie dyr. Vi er privilegerte som får ha de rundt oss, men har et stort ansvar for å ta de bort den dagen de ikke har det godt lengere.

Tusen takk for mange fine år Pepsi, du har gjort hundekjørersporten til både glede og latter. Nå er det andre som kommer i rekken etter deg, men ingen vil noen gang ta din plass.

Hvil i fred vennen🖤

 

 

Ti tanker på en fredag

Reklame | Aim`n Bodylab

Reklame // Aim`n og bodylab

Flere enn meg som føler at dagene er over før de har begynt? Med mye å styre med går klokken fort, og jeg har rett og slett ikke hatt tid til å logge meg inn her engang de siste dagene. Det har skjedd mye de siste dagene på privaten, som har ført til at jeg har vært svært opptatt. Men nå er det helg folkens!

Jeg tenkte å innvie fredagen med et “ti tanker” innlegg, rett og slett fordi jeg har hundre ting på hjernen akkurat nå..

 

✗  Det har endelig kommet litt snø her! Snøen har mildt sagt vært etterlengtet, da det har vært et utrivelig føre i det siste.. Èn ting er at det har vært veldig glatt, men i tillegg er det ikke noe godt for hundene å løpe når det er frost på bakken men fortsatt bart. Steinene fryser fast og de får vondt i potene..

✗  I kveld skal vi gå ut å spise med noen venner og være sosial. Jeg kan ikke huske sist vi har gjort det, så det ser jeg fram til.

✗  Hvor viktig er det ikke å få med seg litt dagslys når man bor her oppe i nord? Jeg fatter ikke egentlig at vi bor her oppe, blir jo mørkt allerede klokken 15 her nå. Da er det viktig å få med seg litt dagslys hver dag. Tror man kan bli syk hvis ikke.

✗ I dag skulle jeg ønske jeg hadde dette deilige settet fra Aim`n, det hadde virkelig gjort seg å tatt fredagskveld med denne på:

 

 – > Black Sweatsuit Hoodie 

Klikk på bildet eller på lenken for se hvor mye fint de har på Aim`n!!

✗ I går måtte vi ta den harde avgjørelsen om å ta bort vår kjære pepsi. Hun var en gammel hund, men har vært en stor del av familien i alle sine leveår.  Kommer et innlegg om dette senere.

 Det var tungt og trist å komme i hundegården i morges, uten at hennes lykkelige morgenbjeff var å høre..

✗  I morges når jeg var på tur med hundene, oppdaget jeg plutselig noe som lignet på en hare på løypa. Viste seg å være en liten valp som hadde forvillet seg bort fra eierne sine. Så jeg plukket den opp, puttet den i jakka og tok den med meg videre på turen. Kunne ikke elte den aleine i løypa og kunne ikke snu. Den satt rolig i jakka hele veien og ble avlevert til eierne sine like før vi var hjemme igjen.

✗ Siden jeg ikke drikker kaffe eller energidrikker, vurderer jeg å gå til innkjøp av disse:

Bodylab Caffeine (200 stk)

Klikk på bildet eller på lenken for å lese mer om dette produktet.. Jeg blir veldig trøtt i mørketiden, og når dagene enda blir hektiske, så hadde det vært godt med en liten boost i ny og ne..

✗ Det begynner å nærme seg løpssesong i rekordfart!! Jeg har virkelig begynt å kjenne på at det ikke er lenge igjen nå. Og selv om jeg ikke stresser så fælt med trening på hundene, bør jeg bli enda flinkere å trene selv..

✗  Jeg er langt ifra en som shopper mye, men på høsten bruker jeg alltid å ønske å fornye meg litt.. Denne sportstoppen er blant de sakene jeg bare måå klikke hjem i postkassen snart.. Skikkelig fin, og hører de er utrolig behagelige også!


Klikk på bildet eller på lenken for å se nærmere på Aim`n sine deilige produkter -> Grey Melange Ribbed Bra

Jeg må nesten bare hive meg rundt jeg å gjøre ferdig ukens gjøremål og komme i gang å stelle meg til i kveld.. Jeg håper du får en skikkelig fin helg og at du vil klikke deg inn på noen av linkene opp i innlegget. Slik er du med på å sponse meg med en liiten sum – hundekjørerlivet er ikke billig ass, det skal i allefall være sikkert!

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

Ukens tilbakeblikk – Myanmar(Burma)

God tirsdag!

Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det sitter mange nordmenn og sikler etter å kunne reise på ferie akkurat nå. Covid har hatt mange store konsekvenser rundt om i verden, og en mindre alvorlig konsekvens for oss nordmenn har vært at vi ikke får vår årlige dose med sol og D-vitamin.

Selv om jeg er ung, kan jeg skilte med å ha besøkt over 40 land i verden og har vell strengt tatt mer reiseerfaring enn de aller fleste på min alder, eller kanskje i alle aldre. Derfor tenkte jeg å presentere ett land i uka, i vertfall fram til jul. Så kan vi drømme om soloppganger, når solen tar seg en timeout fra Nord å snøen laver ned.

 

(Alle bildene som vises her er tatt av meg og mitt reisefølge. Menneskene på bildene har godkjent at vi bruker bildene i sosiale medier)

 

Ukens tilbakeblikk går til.. Myanmar, også kjent som gamle Burma!

Ikke mange har hørt om Myanmar som ferie destinasjon, og for meg var også stedet ganske fremmed når gutta nevnte for meg at de ville dit. Jeg hadde vært på en backpacking tidligere, å var ikke svært opptatt av hvilke destinasjoner vi skulle besøke. Det eneste kriteriet jeg hadde var at jeg aller helst ville slippe unna å besøke de samme destinasjonene flere ganger.

10 dager i Myanmar var absolutt ikke feil, og jeg er takknemlig for at vi ble å reise en tur innom. Landet myldrer av verdensarv, en spennende kultur og ikke minst mye historie. Landet har dårlig økonomisk status, noe som bidrar til at de er svært takknemlige for alle turister som velger å reise dit på ferie – de er imøtekommende, smilende og hjelper deg gjerne med det de kan.

Landet er estetisk vakkert så snart du kommer ut av bybildet, og det finnes mange skjulte perler å utforske, om man bare tørr å tråkke litt utenfor komfortsonen, pakke baggen å oppsøke skjulte skatter.

 

Top 3 opplevelser: 

 

✗ U-bein bridge:

 

U-bein bridge er verdens eldste teak-bro som ble bygget i 1850 for at lokalbefolkningen skulle ha mulighet til å krysse Thaungtaman innsjø. Broen er 1,2 km lang, og var i sin tid verdens lengste bro i den type konstruksjon.

Det var egentlig en veldig spontan avgjørelse at vi skulle dra dit, jeg og gutta, det var trossalt bare en bro, og vi hadde andre ting på lista som vi tenkte var viktigere å oppleve – men dette endte opp med å bli en av de fineste opplevelsene vi hadde i Myanmar.

Denne broa benyttes nemlig fortsatt av lokalbefolkningen, og dette var virkelig et sted å få oppleve kultur og få et bedre innblikk i lokalsamfunnet. Vi pratet med mennesker, observerte de i deres daglige rutiner og fikk virkelig en smakebit på landets verdier og holdninger til livet.

 

✗ Dat taw Gyaint waterfall:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne turen var nok blant den verste og den beste gåturen i mitt liv. Vi fant ved en tilfeldighet ut at det var et fossefall i nærheten(trodde vi) som var verdt å se. Vi kasta oss på en taxitur som tok ganske mye lengere tid enn vi trodde, og startet på det som skulle være en kort gåtur.

Gåturen inneholdt momenter som antagelig kan kategoriseres som noe av verdens vakreste natur, men hadde vi vist at det var snakk om en gåtur på rundt to timer i STUPbratt terreng og 40 varmegrader, hadde vi kanskje pakket mere å drikke i allefall.

En gjeng med lokale spurte tidlig om vi ønsket hjelp på turen, noe vi heldigvis takket ja til. Disse vakre menneskene fulgte oss hele veien ned, og hele veien opp, mot en liten slant med penger. På veien opp gikk de bak oss, halvveis dyttet oss opp de bratteste partiene og kjølte oss ned med håndvifter. De hadde nok vært borti halvfeite ambisiøse nordmenn før, som trodde det var en lek å gå både opp å ned. Jeg har a l d r i vært så sur i beina før, som etter den turen der. MEN den inneholdt noe av den vakreste naturen jeg noen ganger har sett, og hadde gjort igjen any day.

 

 

✗ Hsinbyume pagoda: 

 

Kan ikke si så mye mer en at dette tempelet virkelig var en wow-faktor. Også her fikk vi en smakebit av lokalsamfunnet, og var så heldige å møte på en flokk med barn som gikk i skole for å bli munker. Kan ikke si stort annet enn at dette stedet bør oppleves en eller annen gang i løpet av livet. Vedlikeholderne på tempelet, hadde nok ikke rare lønnen – da dette, helt på ordentlig, var deres solhatt.

 

Oppsummering:

Myanmar er virkelig en destinasjon som anbefales. Landet har så utrolig mye vakkert å by på, samtidig som historie, kultur, religion og verdensarv er veldig godt ivaretatt. Men, jeg ville vurdert å dra til kysten om man ønsker seg strand og bading. Vi oppholdt oss i Mandalay, som er på innlandet – dermed prioriterte vi vekk bading og strand på denne destinasjonen.

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

 

 

Det er lov å være en hval i blant..

Midt i mellom notatene om hvilken tispe som har løpetid når, og handlelista til middag – ligger det siste året mitt i bokstaver.

Følelser, tanker, bekymringer, håpløshet og fortvilelse. Jeg har lest igjennom det én gang. Det tok tid, og mye energi. På én måte var det som å lese en bok om en vilt fremmed – tok meg selv i å tenke «stakkars, tenk å ha det så vondt da».

I det jeg satt der å leste, tenkte jeg tilbake på året som har vært, og klarte ikke selv å huske å ha skrevet noe av det. Måtte sjekke om noe var en kopi fra google eller om det faktisk var meg selv jeg leste om. Det føltes og føles som en vond drøm, eller livet til en vilt fremmed.

Selv tror jeg at det handler om at overlevelsesinstinktet i oss er så sterkt, at selv om det føles ut som at man skal dø, så går kroppen fortsatt på autopilot. Fingrene har skrevet av seg selv, gjerne i det jeg har våknet av nok et groteskt mareritt klokken 04 om natten. På en måte kan du si at det er følelsene mine som har skrevet og ikke «tenkehjernen».

Visste du at hvalen bare sover med halve hjernen om gangen? Den andre halvdelen sørger for at hvalen svømmer opp til overflaten å trekker luft slik at den ikke drukner, og passer samtidig opp for andre farer.

Sånn tror jeg det er å være i dyp sorg og sjokk også, bare at den hjernehalvdelen som sover hos hvalen, jobber 24 timer i døgnet med å fordøye og bearbeide det som har skjedd hos mennesker i sorg. Den andre halvdelen, ja, den sørger for at jeg får luft, slik at jeg ikke drukner – og passer samtidig opp for andre farer.

Tror for øvrig at det er flere som kan kjenne seg igjen i akkurat det i perioder i livet, uansett om man har opplevd traumatiske tragedier eller ikke..

 

 

Planer for uken som kommer..

Var oppe før solen idag, kledde på meg å tok med meg bikkjene på tur. OG FOR ET NYDELIG VÆR VI FIKK I DAG! Skikkelig bra start på uka sier jeg bare..

Jeg er klar til å ta fatt på en ny uke. Starter alltid uken med høye intensjoner og mange planer. De planene går ikke alltid som tenkt, fordi hode mitt i samme takt som TIX sine russelåter, skifter humør mellom raveparty og begravelse. En slitsom berg og dalbane som ikke slipper meg av – men, man tager det man haver å gjør det beste utav det, ikke sant?

Planene for denne uken, fram til det endrer seg, er altså:

✗ Trene hundene 🖤🖤 det ligger noen kilometer i potene på hundene hver uke, og jeg G L E D E R meg!

✗ Få inn et par økter med trening av meg selv. Jeg har lite overskudd til dette området for tiden, men vet hvor godt det gjør for psyken.

✗ Levere bilen min til vraking. Til tross for at det er en ganske ny bil, har forsikringsselskapet gitt opp å fikse den etter flere motor og girkasse skift. Den blir kondemnert.

✗ Ha noen møter angående husbyggingen. Håper noen brikker begynner å falle på plass snart, jeg gleder meg til å begynne å gjøre realitet av alle planene.

✗ Få jobbet videre med hundegården. Viser seg at den hundegården ikke bygger seg selv, uansett hvor mye jeg håper den skal stå ferdig når jeg runner hushjørnet..

 


Altså, sjekk det her da.. Litt glatt enkelte partier, men ellers veldig fint!

Så da er det vell bare å gripe fatt på uka da, å prøve og lage den så fin som mulig.

Håper alle som leser dette får en fin mandag, å husker på at ditt beste er godt nok. Kan ikke gjøre så mye mere enn det uansett..

 


Continue reading “Planer for uken som kommer..”

Det burde heller vært deg

#Skrivingsomterapi, oktober 2019

Ti tusen tanker strømmer igjennom pannebrasken. Hvordan kan de sitte her, flire høylytt og skravle i vei som om livet er en fryd å leve?

Et par måneder har passert siden jeg fikk en telefon som forandret livet mitt. En tid før, og en tid etter sier de. Jeg tror det er sant, for uansett hvor hardt jeg prøver å kanalisere den Elisabeth jeg en gang var, finnes hun ikke mer. Den Elisabeth forsvant for godt etter at telefonen ringte, og jeg ble liggende på gang-gulvet å hikste etter luft i en spasmelignende bevegelse.

Timene og dagene etter det er svært tåkete. Vet bare at selv om det tar tid å få bekreftet hvem, hva eller hvordan i en så massiv ulykke – så visste jeg innerst inne utfallet. Jeg kjente mitt eget liv ebbe ut av kroppen min, i det jeg hang over doskålen å kastet opp i panikk. Ble tappet for alt som engang var meg, til det bare var nok igjen til at jeg akkurat kunne overleve.

Og de sitter her å ler, regelrett godter seg over å være tilstede. Jenta på andre siden av bordet fyller mer vin i glasset sitt, fikser litt på panneluggen å spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Jeg lo, sa jeg ønsket meg ullsokker, men inni hode mitt klarte jeg bare tenke at det heller skulle vært hun som døde i den ulykken. Har aldri hatt noe nært forhold til dette mennesket, og dessuten har hun ikke så stor familie som oss. Ville vært færre berørte, og jeg hadde sluppet å være en på den alt for lange lista med nærmeste pårørende.

Satt der å fantaserte om en kveld som dette, bare at jenta på andre siden av bordet hadde bytta plass med min bestevenninne som ikke er mere. Tok meg selv i å lukke øynene å smile av en fantasi som i det øyeblikket var så virkelig at jeg kunne kjenne lukten av henne.
«Det er godt å se deg smile Elisabeth, jeg er glad for at du har det greit». Hun visste ikke hva jeg smilte av, men det var med sikkerhet ikke fordi jeg hadde det greit.

Vet ikke hvorfor jeg var der engang. Var ikke sånn at det var en samling av mine nærmeste uansett, men alle valg jeg har tatt siden ulykken fram til nå, er ikke nødvendigvis basert på fornuft. Sånn er det vell strengt tatt enda.

Det som skremmer meg mest med denne hendelsen som foregikk rundt et koselig julepyntet bord, er at jeg ikke ble skremt selv av tankene mine.  Jeg tillot meg å ønske at andre var død framfor henne. Sett i ettertid, forstår jeg at det ikke handler om at jeg ønsker noen andre den smerten, men at det hadde vært mye bedre om det rammet noen andre enn meg selv. Egoistisk, men ganske forståelig, tror jeg. Hvis du fikk velge mellom at du skulle mistet noen som for deg var som en tvillingsjel og søster, eller om naboen din skulle det, hvem hadde du valgt da?

Sett i ettertid, forstår jeg at jeg ikke var tilregnelig på det tidspunktet – men det forandrer ikke det faktum at hvis jeg fikk velge hvem som satt oppi der, så var ikke hun en av dem.

Lenge tenkte jeg at hvis jeg kunne, hadde jeg byttet plass med henne selv. Men samtidig unner jeg ikke henne den intense smerten som bor i meg hver gang navnet hennes blir nevnt. Det unner jeg ingen.

Sorg er komplisert, det er vanskelig å forstå seg på, og mange dager vet man ikke selv hva som er verken opp eller ned, godt eller vondt, morsomt eller fælt. Og selv om jeg vet at jeg kommer til å komme meg igjennom dette, på et eller annet vis, så vet jeg også at en del av meg døde sammen med henne – og det er bare en av mange ting jeg aldri kan få tilbake etter at marerittet ble et faktum.

 

 

For uten dem, hvem er vi da?

Jeg har sagt det mange ganger før, men sier det svært gjerne igjen. Hvem i all verden hadde man vært uten familien sin? Hvem å hvor ville jeg vært uten disse menneskene som støtter opp om hverandre, å gir alt de har i både motgang og medgang?

Jeg er så utrolig heldig som har en så stor og god familie og andre nære rundt meg. Det er nemlig slik at blod ikke bestandig er tykkere enn vann – man trenger ikke å være av samme blod for å være i familie. Tenk så heldig jeg er, oppi alt det som er vanskelig å vondt. Selv om tomrommet er stort av hun som mangler, er det viktig å vende blikket ut – å være takknemlig for de man har. Har ingen garanti for de heller. Det har jeg lært, igjennom litt for mange tragedier igjennom et kort liv.

I dag har de nærmeste vært samlet, både for å feire meg, men også bare for å være sammen. Vi har hatt en skikkelig koselig dag, snakket, mimret, hørt på koselig musikk og bare vært tilstede. Familie ER for meg hele kilden til lykke, for uten dem, hvem er vi da?

 

Jeg håper du er så heldig som meg, at du er omringet av fine folk! Ha en fin lørdagskveld videre 🖤