Ukens tilbakeblikk – Singapore

Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det sitter mange nordmenn og sikler etter og kunne reise på ferie akkurat nå. Covid har hatt mange store konsekvenser rundt om i verden, og en mindre alvorlig konsekvens for oss nordmenn har vært at vi ikke får vår årlige dose med sol og D-vitamin. 

Selv om jeg er ung, kan jeg skilte med å ha besøkt over 40 land i verden og har vell strengt tatt mer reiseerfaring enn de aller fleste på min alder, eller kanskje i alle aldre. Derfor tenkte jeg å presentere ett land i uka, i vertfall fram til jul. Så kan vi drømme om soloppganger, når solen tar seg en timeout fra Nord og snøen laver ned. Ukens tilbakeblikk går tiiil… 

Singapore, et sted som bare oppleves i løpet av livet. Altså, landet, menneskene, hele stedet har noe helt eget ved seg, og det må faktisk oppleves for at man skal kunne forstå.

Du må kanskje oppsøke øyene rundt Singapore for å finne såkalte postkort strender, men hjertet av det lille landet er også et absolutt must å oppleve. Vi valgte å sprenge budsjettet litt, å bo på et av verdens mest kjente hoteller – hvis ikke det er verdens mest kjente hotell? Ikke vet jeg. Men det var i allefall luksus av en annen dimensjon.

Byen er ren – så ren at du faktisk får bot om du kaster noe på bakken. Derav får man ikke kjøpt tyggegummi i landet, i frykt for at gatene skal bli forurenset av tyggegummi. Snus er også ulovlig, men om det er av samme grunn er jeg usikker på. Og faktisk, så var det egne arbeidere som jobbet med å holde midtrabattene i mellom kjørefeltene rene. De ble kostet og skylt rene.

Landet har en salig kombinasjon av luksuriøse gater, butikker man ikke har råd til å kjøpe en handlepose på engang og en veldig koselig kultur. Det er et svært multikulturelt samfunn, som innebærer at du gjerne er vitne til samtaler på både mandarin, tysk, spansk og engelsk.

Marina Bay Sands. Dette bildet av hotellet vårt tok jeg når vi gikk igjennom en Avatar-inspirert park som ligger like i nærheten. Hotellet er en turistattraksjon i seg selv, da turister betaler for å få lov til å komme inn å se seg rundt. På toppen av de tre hotellene ligger det en båt, som inneholder et gigantisk infinity-basseng, en stor bar, flere restauranter og et fantastisk soldekk.

Dagene på dette hotellet er dager jeg aldri kommer til å glemme, jeg følte meg virkelig som en dronning. Ja, og for ikke å snakke om frokosten!!

Vanligvis liker jeg aller best å bade i sjøen, og trives svært godt på stranden. Men lounge området på dette hotellet var så bra, at jeg nesten ikke følte behov for å utforske resten av byen. Vi gjorde selvfølgelig det også, men jeg måtte nesten tvinges ut av loungeområdet for å dra på andre eventyr underveis. Og det er ikke så rart når man har denne utsikten:

Får muuligens litt reisefeber av å se igjennom disse bildene. Kanskje litt.

Oppsummering: 
Jeg kunne ha skrevet litt om hver lille ting vi gjorde i Singapore, fordi utover å ligge på soldekket til Marina Bay sands, gjorde vi ikke mer enn det vi absolutt hadde bestemt oss for. Ting jeg anbefaler på det varmeste er Gardens by the bay, Marina bay sands(selvfølgelig), cloud forest, Supertree grove og shopping!

Stedet bør oppleves en gang i løpet av livet, og kan enten gjøres som et stopp i forkant eller etterkant av en annen reise, eller 1-2 uker som ferie. Her kan man flytte til på seg, kombinere strand og storby, og alt i alt er det mulig å få full pakke. Jeg skal tilbake en eller annen gang, bare for å ligge på soldekket på toppen av Marina Bay Sands i noen uker, rett under ekvator å suge til meg D-vitaminer.

Gutta jeg var på tur med, overvurderte seg selv, og tenkte de ikke trengte smøre seg så mye. De tenkte ikke på at vi lå på toppen av et hotell som er over 200 meter over bakken – for ikke å snakke om at man er rett under ekvator i Singapore. De var fine etter noen timer på det soldekket.

Singapore – jeg savner deg 🖤 Covid – jeg har fått nok nå..

Det holdt på å gå skikkelig galt..

Vi gjør alltid alt i vår makt for at hundene skal ha det best mulig, og for at hundene til en hver tid har tryggest mulige rammer. Aller oftest går alt bra, men i dag når vi var på trening – holdt alt på å gå galt.

kort fortalt driver jeg med leder-trening av unghundene. Det vil si at jeg prøver unge hunder fremst i spannet for at de skal lære kommando, bli komfortabel med å gå fremst og ikke minst skal de lære å stå i ro når jeg stopper spannet.

Jeg mistet et par hansker  av sekshjulingen, så jeg parkerte, satt bremsene på, og gikk to meter bak sekshjuligen for å plukke opp hanskene. Plutselig oppdager jeg at lederhundene mine, som i teorien skal være 25 meter unna meg på det tidspunktet, er rett bak meg. De har snudd hele spannet, og laget et vanvittig kaos på veien.

Jeg begynner å rødde opp i rotet, tar løs liner å plasserer hundene på plass igjen én etter én. Plutselig oppdager jeg at den ene hunden er surret inn i en så stor knute, at han ikke får luft.

Han kaster etter luft, prøver så hardt han kan å vri seg løs, men jo mere han jobber i mot, jo strammere blir det.

I løpet av sekunder kutter jeg igjennom lagvis med liner, seletøy, halsbånd og alt som er å kutte over. Det går heldigvis raskt før jeg får han løs, og jeg var så full av adrenalin at jeg ikke er helt sikker på hva jeg gjorde etter det. Klemte han, var skjelvende og overlykkelig for at det gikk bra.


Bildet sier kanskje ikke så mye, for de som ikke driver med hundekjøring vell å merke, men jeg hadde ødelagt halve linesettet, to seletøy og et halsbånd før jeg var ferdig. Men det spiller jo ingen rolle, kontra det at en hund skader seg eller får vondt.

Hunden gikk det veldig bra med, han var i helt fin form etterpå, men ble hentet med bil derifra, slik at vi kunne observere han og være helt sikker på at han ikke pådro seg noen skader.

Så hva lærte jeg av dette? Nummer én: hadde det ikke vært for at jeg ALLTID har med meg en skarp kniv på tur, hadde jeg måttet stå der å se på at hunden min kveltes. Nummer to: stol aldri på at hundene blir stående i sin posisjon, å absolutt ikke når jeg har unge hunder fremst.

Skjelven å gråtkvalt kjørte jeg videre – adrenalinet pumper greit etter en sånn hendelse. Dette er selvfølgelig ikke normalen, og i løpet av min fartstid som hundekjører er dette så langt det værste jeg har opplevd. Det er risiko med alt man holder på med, å én ting er i alle fall sikkert: hvis du er en som fryser til å ikke klarer å handle raskt når ting går galt – har du ingenting bak en hundeslede å gjøre.

Så, nå har vi kommet oss trygt tilbake til hundegården, etterfulgt av godt stell og mat. Nå skal jeg riste av meg siste rest av skjelven, å ta en rolig kveld.

Når snøen forsvant, forsvant også det lille vi hadde av lys..

Ja, jeg elsker å skrive. Jeg elsker å være kreativ, skrive om ting som ligger mitt hjerte nært. Den siste uken, etter at jeg måtte ta det harde valget om å ta bort en av mine kjære venner i hundegården, har det kommet litt forskjellige utfordringer på privaten som perler på en snor. Jeg valgte derfor å legge bort bloggen i en liten periode, fram til jeg følte meg klar(og ikke minst hadde tid) til å logge meg inn her igjen.

Det å logge seg inn, å se at det er mange som er innom bloggen å sjekker om jeg har lagt ut noe nytt siden sist hver dag, det betyr faktisk mer enn man skulle tro. Det motiverer også, til å være kreativ, fortsette å skrive og fortsette å dele. Jeg skal jo fortsette å skrive, uansett om noen leser det jeg skriver eller ikke. Det ER terapi i å skrive, enten du er uenig med meg eller ikke.

Siden sist har snøen både kommet å dratt igjen. I går hadde vi 9 varmegrader og det var såpeglatt i alt av løyper. Gårsdagen gikk derfor til å dra og strø i de glatteste partiene, slik at det skal være trygt for hundene å løpe der.

Men når snøen forsvant, forsvant også det lille vi hadde av lys. Snøen lyser opp mer enn man kanskje forstår før man står oppi skogen å skal prøve å manøvrere seg framover i mørket.

Heldigvis lyser månen opp, og jeg har selvsagt hodelykt på hodet. Så nå må vi bare krysse fingrene for at den snøen som er meldt til helga blir liggende.

Utover det, har jeg meldt meg på et hundeløp som går av stabelen i Tromsø i Januar. Håper, og krysser fingrene for at vi er klare til da. I tillegg holder vi på å få bygget ferdig hundegårdene, og vi håper på å gjøre de ferdig i løpet av uken, før snøen melder sin ankomst igjen.

Vi er mørketidstrøtte. Må dra en tur på apoteket å kjøpe inn litt vitaminer, for solen viser seg vell neppe før rundt februar nå. Nå skal jeg stalle opp hundene og kjøre den lille runden som er mulig å kjøre. Jo høyere opp på fjellet man kommer herfra, jo glattere blir det. Jeg ønsker ikke å utsette hundene mine for potensielle skader, så vi holder oss i nærområdet hvor vi har godt feste til potene.

Jeg holder på å gå igjennom bildene mine, å gjør klar til et nytt tilbakeblikk til ett av mine favoritt land denne uken. Gleder meg til å vise dere!

Ha en fin Onsdag 🖤 Prøver også å følge litt med valget i USA, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke forstår så veldig mye av hvilken vei det heller nå altså.