Ti tanker på en fredag

Reklame | Aim`n Bodylab

Reklame // Aim`n og bodylab

Flere enn meg som føler at dagene er over før de har begynt? Med mye å styre med går klokken fort, og jeg har rett og slett ikke hatt tid til å logge meg inn her engang de siste dagene. Det har skjedd mye de siste dagene på privaten, som har ført til at jeg har vært svært opptatt. Men nå er det helg folkens!

Jeg tenkte å innvie fredagen med et “ti tanker” innlegg, rett og slett fordi jeg har hundre ting på hjernen akkurat nå..

 

✗  Det har endelig kommet litt snø her! Snøen har mildt sagt vært etterlengtet, da det har vært et utrivelig føre i det siste.. Èn ting er at det har vært veldig glatt, men i tillegg er det ikke noe godt for hundene å løpe når det er frost på bakken men fortsatt bart. Steinene fryser fast og de får vondt i potene..

✗  I kveld skal vi gå ut å spise med noen venner og være sosial. Jeg kan ikke huske sist vi har gjort det, så det ser jeg fram til.

✗  Hvor viktig er det ikke å få med seg litt dagslys når man bor her oppe i nord? Jeg fatter ikke egentlig at vi bor her oppe, blir jo mørkt allerede klokken 15 her nå. Da er det viktig å få med seg litt dagslys hver dag. Tror man kan bli syk hvis ikke.

✗ I dag skulle jeg ønske jeg hadde dette deilige settet fra Aim`n, det hadde virkelig gjort seg å tatt fredagskveld med denne på:

 

 – > Black Sweatsuit Hoodie 

Klikk på bildet eller på lenken for se hvor mye fint de har på Aim`n!!

✗ I går måtte vi ta den harde avgjørelsen om å ta bort vår kjære pepsi. Hun var en gammel hund, men har vært en stor del av familien i alle sine leveår.  Kommer et innlegg om dette senere.

 Det var tungt og trist å komme i hundegården i morges, uten at hennes lykkelige morgenbjeff var å høre..

✗  I morges når jeg var på tur med hundene, oppdaget jeg plutselig noe som lignet på en hare på løypa. Viste seg å være en liten valp som hadde forvillet seg bort fra eierne sine. Så jeg plukket den opp, puttet den i jakka og tok den med meg videre på turen. Kunne ikke elte den aleine i løypa og kunne ikke snu. Den satt rolig i jakka hele veien og ble avlevert til eierne sine like før vi var hjemme igjen.

✗ Siden jeg ikke drikker kaffe eller energidrikker, vurderer jeg å gå til innkjøp av disse:

Bodylab Caffeine (200 stk)

Klikk på bildet eller på lenken for å lese mer om dette produktet.. Jeg blir veldig trøtt i mørketiden, og når dagene enda blir hektiske, så hadde det vært godt med en liten boost i ny og ne..

✗ Det begynner å nærme seg løpssesong i rekordfart!! Jeg har virkelig begynt å kjenne på at det ikke er lenge igjen nå. Og selv om jeg ikke stresser så fælt med trening på hundene, bør jeg bli enda flinkere å trene selv..

✗  Jeg er langt ifra en som shopper mye, men på høsten bruker jeg alltid å ønske å fornye meg litt.. Denne sportstoppen er blant de sakene jeg bare måå klikke hjem i postkassen snart.. Skikkelig fin, og hører de er utrolig behagelige også!


Klikk på bildet eller på lenken for å se nærmere på Aim`n sine deilige produkter -> Grey Melange Ribbed Bra

Jeg må nesten bare hive meg rundt jeg å gjøre ferdig ukens gjøremål og komme i gang å stelle meg til i kveld.. Jeg håper du får en skikkelig fin helg og at du vil klikke deg inn på noen av linkene opp i innlegget. Slik er du med på å sponse meg med en liiten sum – hundekjørerlivet er ikke billig ass, det skal i allefall være sikkert!

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

Ukens tilbakeblikk – Myanmar(Burma)

God tirsdag!

Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at det sitter mange nordmenn og sikler etter å kunne reise på ferie akkurat nå. Covid har hatt mange store konsekvenser rundt om i verden, og en mindre alvorlig konsekvens for oss nordmenn har vært at vi ikke får vår årlige dose med sol og D-vitamin.

Selv om jeg er ung, kan jeg skilte med å ha besøkt over 40 land i verden og har vell strengt tatt mer reiseerfaring enn de aller fleste på min alder, eller kanskje i alle aldre. Derfor tenkte jeg å presentere ett land i uka, i vertfall fram til jul. Så kan vi drømme om soloppganger, når solen tar seg en timeout fra Nord å snøen laver ned.

 

(Alle bildene som vises her er tatt av meg og mitt reisefølge. Menneskene på bildene har godkjent at vi bruker bildene i sosiale medier)

 

Ukens tilbakeblikk går til.. Myanmar, også kjent som gamle Burma!

Ikke mange har hørt om Myanmar som ferie destinasjon, og for meg var også stedet ganske fremmed når gutta nevnte for meg at de ville dit. Jeg hadde vært på en backpacking tidligere, å var ikke svært opptatt av hvilke destinasjoner vi skulle besøke. Det eneste kriteriet jeg hadde var at jeg aller helst ville slippe unna å besøke de samme destinasjonene flere ganger.

10 dager i Myanmar var absolutt ikke feil, og jeg er takknemlig for at vi ble å reise en tur innom. Landet myldrer av verdensarv, en spennende kultur og ikke minst mye historie. Landet har dårlig økonomisk status, noe som bidrar til at de er svært takknemlige for alle turister som velger å reise dit på ferie – de er imøtekommende, smilende og hjelper deg gjerne med det de kan.

Landet er estetisk vakkert så snart du kommer ut av bybildet, og det finnes mange skjulte perler å utforske, om man bare tørr å tråkke litt utenfor komfortsonen, pakke baggen å oppsøke skjulte skatter.

 

Top 3 opplevelser: 

 

✗ U-bein bridge:

 

U-bein bridge er verdens eldste teak-bro som ble bygget i 1850 for at lokalbefolkningen skulle ha mulighet til å krysse Thaungtaman innsjø. Broen er 1,2 km lang, og var i sin tid verdens lengste bro i den type konstruksjon.

Det var egentlig en veldig spontan avgjørelse at vi skulle dra dit, jeg og gutta, det var trossalt bare en bro, og vi hadde andre ting på lista som vi tenkte var viktigere å oppleve – men dette endte opp med å bli en av de fineste opplevelsene vi hadde i Myanmar.

Denne broa benyttes nemlig fortsatt av lokalbefolkningen, og dette var virkelig et sted å få oppleve kultur og få et bedre innblikk i lokalsamfunnet. Vi pratet med mennesker, observerte de i deres daglige rutiner og fikk virkelig en smakebit på landets verdier og holdninger til livet.

 

✗ Dat taw Gyaint waterfall:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne turen var nok blant den verste og den beste gåturen i mitt liv. Vi fant ved en tilfeldighet ut at det var et fossefall i nærheten(trodde vi) som var verdt å se. Vi kasta oss på en taxitur som tok ganske mye lengere tid enn vi trodde, og startet på det som skulle være en kort gåtur.

Gåturen inneholdt momenter som antagelig kan kategoriseres som noe av verdens vakreste natur, men hadde vi vist at det var snakk om en gåtur på rundt to timer i STUPbratt terreng og 40 varmegrader, hadde vi kanskje pakket mere å drikke i allefall.

En gjeng med lokale spurte tidlig om vi ønsket hjelp på turen, noe vi heldigvis takket ja til. Disse vakre menneskene fulgte oss hele veien ned, og hele veien opp, mot en liten slant med penger. På veien opp gikk de bak oss, halvveis dyttet oss opp de bratteste partiene og kjølte oss ned med håndvifter. De hadde nok vært borti halvfeite ambisiøse nordmenn før, som trodde det var en lek å gå både opp å ned. Jeg har a l d r i vært så sur i beina før, som etter den turen der. MEN den inneholdt noe av den vakreste naturen jeg noen ganger har sett, og hadde gjort igjen any day.

 

 

✗ Hsinbyume pagoda: 

 

Kan ikke si så mye mer en at dette tempelet virkelig var en wow-faktor. Også her fikk vi en smakebit av lokalsamfunnet, og var så heldige å møte på en flokk med barn som gikk i skole for å bli munker. Kan ikke si stort annet enn at dette stedet bør oppleves en eller annen gang i løpet av livet. Vedlikeholderne på tempelet, hadde nok ikke rare lønnen – da dette, helt på ordentlig, var deres solhatt.

 

Oppsummering:

Myanmar er virkelig en destinasjon som anbefales. Landet har så utrolig mye vakkert å by på, samtidig som historie, kultur, religion og verdensarv er veldig godt ivaretatt. Men, jeg ville vurdert å dra til kysten om man ønsker seg strand og bading. Vi oppholdt oss i Mandalay, som er på innlandet – dermed prioriterte vi vekk bading og strand på denne destinasjonen.

Men ellers, vil jeg gi landet terningkaast..

 

terningkast-5-jpg_ashx | røysta13

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

 

 

Det er lov å være en hval i blant..

Midt i mellom notatene om hvilken tispe som har løpetid når, og handlelista til middag – ligger det siste året mitt i bokstaver.

Følelser, tanker, bekymringer, håpløshet og fortvilelse. Jeg har lest igjennom det én gang. Det tok tid, og mye energi. På én måte var det som å lese en bok om en vilt fremmed – tok meg selv i å tenke «stakkars, tenk å ha det så vondt da».

I det jeg satt der å leste, tenkte jeg tilbake på året som har vært, og klarte ikke selv å huske å ha skrevet noe av det. Måtte sjekke om noe var en kopi fra google eller om det faktisk var meg selv jeg leste om. Det føltes og føles som en vond drøm, eller livet til en vilt fremmed.

Selv tror jeg at det handler om at overlevelsesinstinktet i oss er så sterkt, at selv om det føles ut som at man skal dø, så går kroppen fortsatt på autopilot. Fingrene har skrevet av seg selv, gjerne i det jeg har våknet av nok et groteskt mareritt klokken 04 om natten. På en måte kan du si at det er følelsene mine som har skrevet og ikke «tenkehjernen».

Visste du at hvalen bare sover med halve hjernen om gangen? Den andre halvdelen sørger for at hvalen svømmer opp til overflaten å trekker luft slik at den ikke drukner, og passer samtidig opp for andre farer.

Sånn tror jeg det er å være i dyp sorg og sjokk også, bare at den hjernehalvdelen som sover hos hvalen, jobber 24 timer i døgnet med å fordøye og bearbeide det som har skjedd hos mennesker i sorg. Den andre halvdelen, ja, den sørger for at jeg får luft, slik at jeg ikke drukner – og passer samtidig opp for andre farer.

Tror for øvrig at det er flere som kan kjenne seg igjen i akkurat det i perioder i livet, uansett om man har opplevd traumatiske tragedier eller ikke..

 

 

Planer for uken som kommer..

Var oppe før solen idag, kledde på meg å tok med meg bikkjene på tur. OG FOR ET NYDELIG VÆR VI FIKK I DAG! Skikkelig bra start på uka sier jeg bare..

Jeg er klar til å ta fatt på en ny uke. Starter alltid uken med høye intensjoner og mange planer. De planene går ikke alltid som tenkt, fordi hode mitt i samme takt som TIX sine russelåter, skifter humør mellom raveparty og begravelse. En slitsom berg og dalbane som ikke slipper meg av – men, man tager det man haver å gjør det beste utav det, ikke sant?

Planene for denne uken, fram til det endrer seg, er altså:

✗ Trene hundene 🖤🖤 det ligger noen kilometer i potene på hundene hver uke, og jeg G L E D E R meg!

✗ Få inn et par økter med trening av meg selv. Jeg har lite overskudd til dette området for tiden, men vet hvor godt det gjør for psyken.

✗ Levere bilen min til vraking. Til tross for at det er en ganske ny bil, har forsikringsselskapet gitt opp å fikse den etter flere motor og girkasse skift. Den blir kondemnert.

✗ Ha noen møter angående husbyggingen. Håper noen brikker begynner å falle på plass snart, jeg gleder meg til å begynne å gjøre realitet av alle planene.

✗ Få jobbet videre med hundegården. Viser seg at den hundegården ikke bygger seg selv, uansett hvor mye jeg håper den skal stå ferdig når jeg runner hushjørnet..

 


Altså, sjekk det her da.. Litt glatt enkelte partier, men ellers veldig fint!

Så da er det vell bare å gripe fatt på uka da, å prøve og lage den så fin som mulig.

Håper alle som leser dette får en fin mandag, å husker på at ditt beste er godt nok. Kan ikke gjøre så mye mere enn det uansett..

 


Continue reading “Planer for uken som kommer..”

Det burde heller vært deg

#Skrivingsomterapi, oktober 2019

Ti tusen tanker strømmer igjennom pannebrasken. Hvordan kan de sitte her, flire høylytt og skravle i vei som om livet er en fryd å leve?

Et par måneder har passert siden jeg fikk en telefon som forandret livet mitt. En tid før, og en tid etter sier de. Jeg tror det er sant, for uansett hvor hardt jeg prøver å kanalisere den Elisabeth jeg en gang var, finnes hun ikke mer. Den Elisabeth forsvant for godt etter at telefonen ringte, og jeg ble liggende på gang-gulvet å hikste etter luft i en spasmelignende bevegelse.

Timene og dagene etter det er svært tåkete. Vet bare at selv om det tar tid å få bekreftet hvem, hva eller hvordan i en så massiv ulykke – så visste jeg innerst inne utfallet. Jeg kjente mitt eget liv ebbe ut av kroppen min, i det jeg hang over doskålen å kastet opp i panikk. Ble tappet for alt som engang var meg, til det bare var nok igjen til at jeg akkurat kunne overleve.

Og de sitter her å ler, regelrett godter seg over å være tilstede. Jenta på andre siden av bordet fyller mer vin i glasset sitt, fikser litt på panneluggen å spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Jeg lo, sa jeg ønsket meg ullsokker, men inni hode mitt klarte jeg bare tenke at det heller skulle vært hun som døde i den ulykken. Har aldri hatt noe nært forhold til dette mennesket, og dessuten har hun ikke så stor familie som oss. Ville vært færre berørte, og jeg hadde sluppet å være en på den alt for lange lista med nærmeste pårørende.

Satt der å fantaserte om en kveld som dette, bare at jenta på andre siden av bordet hadde bytta plass med min bestevenninne som ikke er mere. Tok meg selv i å lukke øynene å smile av en fantasi som i det øyeblikket var så virkelig at jeg kunne kjenne lukten av henne.
«Det er godt å se deg smile Elisabeth, jeg er glad for at du har det greit». Hun visste ikke hva jeg smilte av, men det var med sikkerhet ikke fordi jeg hadde det greit.

Vet ikke hvorfor jeg var der engang. Var ikke sånn at det var en samling av mine nærmeste uansett, men alle valg jeg har tatt siden ulykken fram til nå, er ikke nødvendigvis basert på fornuft. Sånn er det vell strengt tatt enda.

Det som skremmer meg mest med denne hendelsen som foregikk rundt et koselig julepyntet bord, er at jeg ikke ble skremt selv av tankene mine.  Jeg tillot meg å ønske at andre var død framfor henne. Sett i ettertid, forstår jeg at det ikke handler om at jeg ønsker noen andre den smerten, men at det hadde vært mye bedre om det rammet noen andre enn meg selv. Egoistisk, men ganske forståelig, tror jeg. Hvis du fikk velge mellom at du skulle mistet noen som for deg var som en tvillingsjel og søster, eller om naboen din skulle det, hvem hadde du valgt da?

Sett i ettertid, forstår jeg at jeg ikke var tilregnelig på det tidspunktet – men det forandrer ikke det faktum at hvis jeg fikk velge hvem som satt oppi der, så var ikke hun en av dem.

Lenge tenkte jeg at hvis jeg kunne, hadde jeg byttet plass med henne selv. Men samtidig unner jeg ikke henne den intense smerten som bor i meg hver gang navnet hennes blir nevnt. Det unner jeg ingen.

Sorg er komplisert, det er vanskelig å forstå seg på, og mange dager vet man ikke selv hva som er verken opp eller ned, godt eller vondt, morsomt eller fælt. Og selv om jeg vet at jeg kommer til å komme meg igjennom dette, på et eller annet vis, så vet jeg også at en del av meg døde sammen med henne – og det er bare en av mange ting jeg aldri kan få tilbake etter at marerittet ble et faktum.

 

 

For uten dem, hvem er vi da?

Jeg har sagt det mange ganger før, men sier det svært gjerne igjen. Hvem i all verden hadde man vært uten familien sin? Hvem å hvor ville jeg vært uten disse menneskene som støtter opp om hverandre, å gir alt de har i både motgang og medgang?

Jeg er så utrolig heldig som har en så stor og god familie og andre nære rundt meg. Det er nemlig slik at blod ikke bestandig er tykkere enn vann – man trenger ikke å være av samme blod for å være i familie. Tenk så heldig jeg er, oppi alt det som er vanskelig å vondt. Selv om tomrommet er stort av hun som mangler, er det viktig å vende blikket ut – å være takknemlig for de man har. Har ingen garanti for de heller. Det har jeg lært, igjennom litt for mange tragedier igjennom et kort liv.

I dag har de nærmeste vært samlet, både for å feire meg, men også bare for å være sammen. Vi har hatt en skikkelig koselig dag, snakket, mimret, hørt på koselig musikk og bare vært tilstede. Familie ER for meg hele kilden til lykke, for uten dem, hvem er vi da?

 

Jeg håper du er så heldig som meg, at du er omringet av fine folk! Ha en fin lørdagskveld videre 🖤

 

 

 

«Hjernen din ligger i gips, og der må den få lov til å være»

Hun er ganske flink den dama. Har møtt henne alt mellom to ganger i uken og én gang måneden siden ulykken. Jeg har i dagboken min skrevet noen utdrag om hvordan kriseteamet jobbet iherdig i ukene etter, og tenker ofte at de er noen virkelige superhelter. Et utdrag fra det jeg har skrevet høres slik ut:

«Året oppsummert har egentlig bare vært et eneste stort kaos. Ulykken inntreffer den 31.August, å hele livet som vi en gang kjente det forsvant under beina på oss. En hel by i sjokk og i sorg. Et tungt teppe hang over Alta den uken, og selv om det tunge teppet har lettet fra livene til de aller fleste i byen, står vi fortsatt igjen i skyggen av det.

Jeg er takknemlig og rørt over alle de som har stilt opp og gjort alt de kunne for å være tilstede og bidra for de berørte, og kanskje litt skuffet over at de som man tidligere kanskje hadde ansett som en støttestein i livet- plutselig ble stille. Men samtidig må jeg minne meg selv på at det ikke finnes noen fasit på hvordan mennesker skal håndtere sorg, enten man er direkte pårørende eller sekundære pårørende.

Jeg for min egen del la i grunn ikke merke til menneskene rundt meg som kom å gikk i dagene etter ulykken, men jeg husker et kriseteam som jobbet intensivt for å rekke over alle familiene, og at de jobbet som helter. Frivillige mennesker som stiller opp når andre får fundamentet de en gang sto stødig på knust i tusen biter. Takk for at dere gir deres verdifulle tid til andre, dere var suverene i dagene å ukene som gikk i etterkant.» 

Jeg er heldig som har fått fortsette å gå til en som kjenner så godt til hele situasjonen. En som har fulgt meg siden dag én etter at alt ble feil. Den dama der er fantastisk, og jeg er glad for at jeg har henne.

Hun minner meg ofte på ting, når jeg stritter i mot alt hode går igjennom. Hun sier det så vell: «Hjernen din ligger i gips nå, å der må den få lov til å ligge å reparere seg selv». Hode er komplekst, det er det liten tvil om.

 

Det er slitsomt, energikrevende og vondt å jobbe med så smertefulle og ømfintlige ting så intensivt. Men det er viktig, tror jeg.

Søker tilflukt i mitt eget lille bomberom i hundegården nå tror jeg, trekker meg tilbake å lar kroppen holde på med det den trives med. Pels-terapi, i frisk luft. Så da er det vell bare å sele på og dra av sted..

 

 

Ønskes kjøpt: flere timer i døgnet.

Selv om jeg det siste året absolutt ikke har gledet meg til helgene, prøver jeg alltids å gjøre noe koselig utav det – noe som gjør godt for kroppen i det minste. Denne helgen skal familien samles, og jeg synes det er veldig godt når vi alle er sammen. Selv om den tomme stolen blir mer synlig enn noen gang når hele familien er tilstede, er det noe med at vi alle sitter i samme båt og prøver å ro i samme  retning.

Før den tid har jeg nok av gjøremål på agendaen, og fredagen min vil se sånn høvelig slik ut:

✗ Dra på langtur med hundene. Eller, lang og lang. Det er den lengste turen vi har hatt i år, og den går under 3 mil. Det har kommet en hel del snø i natt, og jeg håper vi får fint føre.

✗ Samtale med kriseteamet. Dette er et supplement jeg får i tillegg til psykolog for å få enda bedre kontinuitet i behandlingen.

✗ Middag hos svigers 🖤 jeg har lovet å ta med min hjemmelagde guacamole, så må rekke å lage det en eller annen gang før det.

 Dra på behandling med en av hundene mine. En av lederhundene mine er halt, så jeg må finne ut av hva som er problemet og hva jeg må gjøre for at hun skal bli bra igjen.

✗ Bake. Skal bake litt før familiesammenkomst på lørdag. Baking er forresten en fin aktivitet når hodet er komplett kaos – for da må du konsentrere deg å fokusere hundre prosent på det du holder på med(Les: jeg må det, fordi jeg ikke er en særlig god kokk)

 

Har selvsagt mange andre små gjøremål også, men  alle må vell både vaske litt klær og rydde litt i saker og ting i blant. Håper jeg rekker igjennom alle gjøremål for dagen, så slipper hele helga å gå til ting som ikke ble gjort i ukedagene(ender ofte opp sånn uansett)..

Ha en fin fredag 🖤

 

 

 

Vi har så ufattelig mye å lære av den eldre generasjonen

Jeg har jobbet på sykehjem og i eldreomsorgen i mange år. Da jeg startet i jobben var det i utgangspunktet bare for å tjene litt penger ved siden av skolen, og for å kunne spare til de reisene jeg hadde framfor meg. Lite viste jeg om hvilken erfaring jeg ville bære med meg i sekken derfra.
De årene jeg var ansatt der har på mange måter vært med på å forme meg som menneske, og bidra til at jeg har noen syn på livet som jeg oppfatter at mange ungdommer nå til dags ikke har – jeg prøver i allefall, å minne meg selv på de tingene jeg lærte i min fartstid på sykehjemmet.

Det mest lærerike med jobben var uten tvil det å få lov til å ha lange samtaler med mennesker som har levd et langt liv, og opplevd mer enn vår generasjon antagelig noen gang kommer til å gjøre. En generasjon som har levd et liv som ikke var styrt av verken sosiale media, kroppspress eller flinkpike fenomenet. En generasjon som levde litt etter “fra hånd til munn” prinsippet, jobbet hardt for alt det de ønsket å oppnå, og et samfunn hvor nestekjærlighet sto øverst på lista.

Jeg stilte ofte ganske dype spørsmål, der det var passende, hvor svarene har fulgt med meg hver eneste dag i livet siden den gang. De aller fleste svarte mer enn gjerne på spørsmålene jeg hadde, og satt stor pris på at jeg tok meg tiden til å snakke med de, se de, anerkjenne de for det livet de har levd – og ikke det faktum at de er pleietrengende nå. Oftest stilte jeg spørsmål som “hvis du hadde kunne gjort noe annerledes, hva ville du gjort da?” og “hvis du kunne gitt et råd til den 16 år gamle versjonen av deg selv, hva ville du sagt da?”

De vanligste svarene på hva de ville gjort annerledes var: jeg hadde brukt enda mer tid med familien, jeg hadde prioritert å lage enda flere opplevelser sammen med de jeg er glade i, jeg skulle ønske jeg var flinkere å invitere til sammenkomster med nære og kjære, jeg skulle ønske jeg jobbet mindre – pengene har aldri bringt med seg lykke uansett.

Fellesnevneren for alle svarene jeg fikk igjennom mange år var at gode relasjoner og fine opplevelser var det som virkelig betydde noe. INGEN svarte at de skulle ønske at de jobbet mer, tjente mer penger, kjøpe seg en fin bil eller bodde i et finere hus. Ingen. Det var ikke noen som sa at de var glade for at de hadde mye penger på kontoen, eller at de hadde byens mest fancy`e bryllup.

En rynkete hånd. Et helt liv med erfaringer, hardt arbeid og stå på vilje. En hånd som har møtt på glede, sorg, oppturer og nedturer. En nesten ferdigskrevet historie, noens mor og noens barn.

På mange måter skulle jeg ønske at jeg vokste opp sammen med denne generasjonen. Hvor din verdi ikke ble målt opp i hvor mye penger du har, hvor fin bil du har, hvor stort huset ditt er eller hvor mange merkeplagg du har. Jeg skulle ønske vi levde i et samfunn hvor vi i større grad bygget opp under andres suksess, framfor å skule på andre som virkelig mestrer det de holder på med. Hvor fokuset lå på å finne lykken i de tingene og menneskene man har rundt seg, framfor å alltid søke etter noe mer. I følge de menneskene jeg var så heldig å få treffe igjennom jobben min, vil du aldri finne lykke om du alltid skal etterstrebe det alle andre har og oppnår – men i det øyeblikket du slår deg til ro med det du har, og virkelig vender blikket ut til de du har rundt deg, da vil du bli lykkelig.

Vi har så mye å lære av denne generasjonen. De hendene som har vært med på å bygge opp et land som sto i flammer. De som har banet vei for oss, kjempet våre kamper og tatt vare på vårt land. Jeg vet noen av de river seg i håret av hvordan samfunnet har utviklet seg til å bli. De har sagt det.

Neste gang du besøker din mamma, pappa, bestemor, bestefar, oldemor eller oldefar – spør de hva de er takknemlige for i livet. Spør hva de ville gjort annerledes. Jeg tviler på at svaret er “jeg skulle ønske jeg trente litt hardere, så jeg fikk en finere rompe” eller “Angrer på at jeg ikke jobbet litt mer, så jeg kunne bygd et større og finere hus”.

Spør – og lytt.

 

 

 

 

Spa, farmen og uhell i hundegården

Etter en herlig spa-behandling er det bare å skyndte seg i sofaen å skru på favorittprogrammet. Har ikke egentlig noe favorittprogram, men går med en hemmelig drøm om å vinne farmen en dag, så det følger jeg med på.

Fikk bekreftet mine mistanker på spa-timen i allefall – jeg er ganske anspent i muskulaturen og ellers hele kroppen egentlig. Men jeg hadde en viss aning om nettopp dette, da kroppen har føltes som en hundre år gammel potetplukker de siste morgenene når jeg har knekt meg opp av senga. Har ofte tolvtimers netter, men ligger gjerne våken å tenker i ti av dem.

Hadde som vanlig en superfin tur med hundene idag. Jeg elsker å kjøre i dagslys! Hadde et lite uhell i det jeg skulle starte ut, da hovedhundegården som jeg på det tidspunktet hadde 10 hunder løs inni bestemte seg for å åpne seg. Det var ti overivrige huskyer, som løp i ring rundt på tomta, i mellom saueflokken og løpske tisper.

Egentlig burde hele hendelsen vært filmet, da jeg løp rundt i gummistøvler, en alt for stor vinterbukse og en fleeze i 5XL som jeg bruker å kaste over skuldrene mens jeg holder på å gjøre klart til start- samtidig som jeg holdt to bikkjer unna strømgjerdet, prøvde å skjerme en løpsk tispe, måtte halvveis sitte oppå fôrbøtta for å indikere til hundene at jeg ikke inviterer på buffe og for ikke å snakke om de hundene som allerede sto klare i linesettet. Den filmsnutten hadde antagelig vunnet no pris, for årets surrehue eller no i den duren.

Men, det var bare min egen skyld, burde dobbeltsjekket at den porten var helt lukket. Som du sikkert forstår ble ikke hendelsen filmet, men har mange andre fine bilder fra idag, som selvsagt kun viser det harmoniske ved hundekjøring. Skal begynne å feste på meg en go’pro – jeg lover.

Virkelig happy dogs nå når snøen har kommet, ja og happy eier da selvfølgelig. I allefall når jeg er på tur med disse.

Så da gjenstår det bare å krype under pleddet i sofaen, ivareta den avslappede atmosfæren jeg fikk med meg fra spa’s så lenge som mulig, og legge en slagplan på hvordan jeg kan vinne farmen en dag.. hehe, manisk sa du?