Gårdens vokter har forlatt oss

Jeg har tidligere skrevet et innlegg som handlet om gårdens vokter, sjef og lederhund ( her ) .. Pepsi, vår kjære alfa, måtte vi dessverre ta bort sent i går kveld. Hun har hatt kreft en liten stund, og i går kveld ble hun akutt dårlig.

Pepsi har omentrent vokst opp på tunet, og det er hun som har gitt oss de aller fleste valpene vi har hatt igjennom tiden. Hun har vært pappas hovedleder i alle år, og hun har gått til seier i mange løp.

Jeg husker spesielt en opplevelse jeg hatt sammen med pepsi, som virkelig har satt spor. På et hundeløp jeg deltok i som junior, møtte vi på et uutholdelig uvær. Jeg klarte ikke se noen av hundene, og alle sporene blåste igjen. Frykten i meg bygget seg opp i det jeg måtte knyte meg fast i sleden, legge meg ned på bakken og kjenne meg fram med hendene etter stikkene som skulle markere løypa. Da jeg plutselig kom over en stikke som kom flyvende sidelengs langs vidda, forsto jeg at det ikke var vits å leite stort mer.

Jeg krøp fram til Pepsi, så hun øynene å sa: “Nå må du bare ta meg hjem, for jeg har ingen peiling på hvor vi er”. Jeg bestemte meg der å da for å legge all min tillit til henne, og stole på at hun skulle finne veien hjem. Jeg satt meg i hockey stilling på sleden, i ly for vinden, og krysset fingrene for at dette skulle gå fint.

Etter ca èn time, begynte løypa plutselig å halle nedover, og vinden begynte å sleppe taket. Først da forsto jeg at vi var veldig nært mål.

 

 

Vi kom inn til en første plass. Og alt takket være Pepsi. Hun var en hund man kunne stole på, en hund som forsto mer enn man trodde var mulig at en hund skulle forstå, og hun har alltid vært en stødig leder i flokken. Noen av de andre hundespannene ble liggende igjen på vidda, og måtte hentes ut av redningsskutere.

De siste årene har hun ikke gått i trening, men har tasset rundt på tunet å vært flokkens sjef, leder og vakt. Det var skikkelig vondt å komme ut i hundegården i morges, og ikke høre hennes lystige bjeff på morningen. Vi mennesker har et stort ansvar når det kommer til å eie dyr. Vi er privilegerte som får ha de rundt oss, men har et stort ansvar for å ta de bort den dagen de ikke har det godt lengere.

Tusen takk for mange fine år Pepsi, du har gjort hundekjørersporten til både glede og latter. Nå er det andre som kommer i rekken etter deg, men ingen vil noen gang ta din plass.

Hvil i fred vennen🖤

 

 

Ønskes kjøpt: flere timer i døgnet.

Selv om jeg det siste året absolutt ikke har gledet meg til helgene, prøver jeg alltids å gjøre noe koselig utav det – noe som gjør godt for kroppen i det minste. Denne helgen skal familien samles, og jeg synes det er veldig godt når vi alle er sammen. Selv om den tomme stolen blir mer synlig enn noen gang når hele familien er tilstede, er det noe med at vi alle sitter i samme båt og prøver å ro i samme  retning.

Før den tid har jeg nok av gjøremål på agendaen, og fredagen min vil se sånn høvelig slik ut:

✗ Dra på langtur med hundene. Eller, lang og lang. Det er den lengste turen vi har hatt i år, og den går under 3 mil. Det har kommet en hel del snø i natt, og jeg håper vi får fint føre.

✗ Samtale med kriseteamet. Dette er et supplement jeg får i tillegg til psykolog for å få enda bedre kontinuitet i behandlingen.

✗ Middag hos svigers 🖤 jeg har lovet å ta med min hjemmelagde guacamole, så må rekke å lage det en eller annen gang før det.

 Dra på behandling med en av hundene mine. En av lederhundene mine er halt, så jeg må finne ut av hva som er problemet og hva jeg må gjøre for at hun skal bli bra igjen.

✗ Bake. Skal bake litt før familiesammenkomst på lørdag. Baking er forresten en fin aktivitet når hodet er komplett kaos – for da må du konsentrere deg å fokusere hundre prosent på det du holder på med(Les: jeg må det, fordi jeg ikke er en særlig god kokk)

 

Har selvsagt mange andre små gjøremål også, men  alle må vell både vaske litt klær og rydde litt i saker og ting i blant. Håper jeg rekker igjennom alle gjøremål for dagen, så slipper hele helga å gå til ting som ikke ble gjort i ukedagene(ender ofte opp sånn uansett)..

Ha en fin fredag 🖤

 

 

 

Spa, farmen og uhell i hundegården

Etter en herlig spa-behandling er det bare å skyndte seg i sofaen å skru på favorittprogrammet. Har ikke egentlig noe favorittprogram, men går med en hemmelig drøm om å vinne farmen en dag, så det følger jeg med på.

Fikk bekreftet mine mistanker på spa-timen i allefall – jeg er ganske anspent i muskulaturen og ellers hele kroppen egentlig. Men jeg hadde en viss aning om nettopp dette, da kroppen har føltes som en hundre år gammel potetplukker de siste morgenene når jeg har knekt meg opp av senga. Har ofte tolvtimers netter, men ligger gjerne våken å tenker i ti av dem.

Hadde som vanlig en superfin tur med hundene idag. Jeg elsker å kjøre i dagslys! Hadde et lite uhell i det jeg skulle starte ut, da hovedhundegården som jeg på det tidspunktet hadde 10 hunder løs inni bestemte seg for å åpne seg. Det var ti overivrige huskyer, som løp i ring rundt på tomta, i mellom saueflokken og løpske tisper.

Egentlig burde hele hendelsen vært filmet, da jeg løp rundt i gummistøvler, en alt for stor vinterbukse og en fleeze i 5XL som jeg bruker å kaste over skuldrene mens jeg holder på å gjøre klart til start- samtidig som jeg holdt to bikkjer unna strømgjerdet, prøvde å skjerme en løpsk tispe, måtte halvveis sitte oppå fôrbøtta for å indikere til hundene at jeg ikke inviterer på buffe og for ikke å snakke om de hundene som allerede sto klare i linesettet. Den filmsnutten hadde antagelig vunnet no pris, for årets surrehue eller no i den duren.

Men, det var bare min egen skyld, burde dobbeltsjekket at den porten var helt lukket. Som du sikkert forstår ble ikke hendelsen filmet, men har mange andre fine bilder fra idag, som selvsagt kun viser det harmoniske ved hundekjøring. Skal begynne å feste på meg en go’pro – jeg lover.

Virkelig happy dogs nå når snøen har kommet, ja og happy eier da selvfølgelig. I allefall når jeg er på tur med disse.

Så da gjenstår det bare å krype under pleddet i sofaen, ivareta den avslappede atmosfæren jeg fikk med meg fra spa’s så lenge som mulig, og legge en slagplan på hvordan jeg kan vinne farmen en dag.. hehe, manisk sa du?

 

 

 

Der sjelen får ro, hjertet får hvile og tankene fri!

Trenger vell ikke skrive stort mere enn overskriften sier, den taler for seg. Skulle gjøre unna en treningsøkt med hundene, men endte opp med å være ute i nesten fem timer. Når kroppen er urolig, hjertet gjør vondt og hode jobber på høygir – det er da man føler et sterkt behov for å rømme.

Mitt fristed er som nevnt mange ganger hundegården, et bomberom, et trygt lite kryp-inn. Stedet hvor sjelen får ro, hjerte får hvile og tankene fri. Timene går så utrolig fort der ute, og jeg kjenner oppriktig på en sjelefred jeg ikke finner noen andre steder på kloden. Fikk til og med bursdagssang av de – i det de heiv i et skikkelig ule-kor.

Snøen har lagt seg på bakken her nå, og selv om vi enda trener med sekshjuling, bidrar snøen til at alt føles lysere og lettere ut. Hadde en skikkelig fin tur, og sitter nå glad og fornøyd med rødsprengte kinn. Finnes ikke noe bedre enn det, spør du meg.

Jeg håper alle er så heldige som meg at de har et slikt fristed i livet sitt, hvor alt annet stopper opp og er uviktig i øyeblikket –  hvor selv de mørkeste dagene blir lyst opp og de blekeste kinn blir lyserosa.

Så glad er en 22 år gammel hundekjører som får feire bursdagen sammen med sine 21 Alaska Huskyer!

Ha en fiin kveld  🖤

 

Den som intet våger..

Det er noe jeg har tenkt en del på siden jeg opprettet denne bloggen for litt over en uke siden. Noe jeg kjenner har påvirket meg litt, og jeg har tatt flere valg i det siste basert på nettopp dette. Når jeg satt for litt over en uke siden å vurderte om jeg skulle takke ja til å gå over til hoveddomenet til blogg – kjente jeg det stakk litt i magen.

Alle disse spørsmålene kom strømmende på, som for eksempel “er jeg bra nok?”, “vil folk lese dette?”, “Hva kommer andre til å tenke om dette da?”, “kommer jeg til å få kommentarer på at jeg er teit som i det heletatt prøver?”.

Jeg var livredd for hva andre kom til å mene om meg, og hva andre kom til å tenke. Spesielt siden jeg åpnet bloggen med uttalelser fra en vond tid, som var vanskelig for langt flere enn bare meg selv. Jeg var usikker på om jeg skulle tørre – til tross for at jeg egentlig elsker å både skrive, ta bilder, dele, for ikke å snakke om det faktum at jeg tror vi trenger flere der ute som våger å fortelle at livet ikke er perfekt.

Jeg har heldigvis bare fått positive tilbakemeldinger så langt, men er forberedt på at det garantert er og vil komme mennesker der ute som ikke liker meg i det heletatt. Men sannheten er jo at det spiller jo egentlig veldig liten rolle.

Jeg føler ofte det er et press om at alt man gjør skal man gjøre best, og hvis man deltar i en konkurranse så skal man vinne. Hvis det ikke tar de største nyhetene i VG er det vell ikke verdt å snakke om i det heletatt? Et håpløst syn på livet, for man kan da vell ikke være best i alt? Da er det jo ikke vits å starte med noe i det heletatt.

Mesteparten av tiden ser jeg slik ut, og det må da være helt innafor.

Poenget mitt her er at jeg kommer ikke til å vinne finnmarksløpet selv om jeg har meldt meg på, og det er ikke formålet heller. Jeg deltar fordi jeg tror det kommer til å bli en utrolig fin opplevelse for meg å hundene og fordi jeg elsker hundekjøring. Jeg kommer aldri til å bli best på blogg, men jeg har lyst til å skrive blogg fordi jeg elsker å skrive, og fordi jeg av og til tror jeg har noe fornuftig å komme med.

Hadde noen kommet til deg å sagt at “jeg skal starte opp mitt eget firma” så hadde du sagt; så gøy, det blir nok morsomt, spennende og utfordrende – jeg ønsker deg lykke til på veien. Jeg forstår ikke hvorfor samfunnet ikke kan ha en likedan innstilling til han som skal bli med i EM i sparksykling eller hun som skal satse på Instagram. Hvorfor kan vi ikke oppfordre hverandre til å våge å gjøre det som er annerledes, litt skummelt eller attpåtil litt rart? Hvis du er et godt medmenneske vil du støtte opp omkring uansett hva noen har funnet ut at de skal starte med, og heie de fram fra sidelinjen.

Så ja, jeg er kanskje litt teit som oppretter en blogg og publiserer innlegg tre gang for dagen, og jeg er kanskje litt teit som starter ut i et Norgesmesterskap uten noe mål og mening annet enn å komme meg igjennom – men hva er livet om vi ikke etterstreber å gjøre det vi drømmer om og har lyst til?

Start med det prosjektet, ta den telefonen du har utsatt, si opp jobben for å satse for deg selv, by på deg selv og fortsett å prøv. Det er ikke sikkert at du lykkes, men da slepper du i allefall å sitte på gamlehjemmet om mange år å tenke: “Hvis jeg bare hadde..”, “Jeg skulle ønske jeg turte å..” – om du er så heldig at du får lov til å bli gammel sammen med de du er glade i. For det er ingen selvfølge det heller.

Klimaendringer?

Vi skriver treningsdagbok på hundene hvert år. Noterer ned ting med betydning, som jeg tenker kan være nyttig å vite i framtiden. Har skrevet treningsdagbok de siste ukene på kjøreren også, ikke det at det er noe særlig å skryte over der. Treningsdagboken gjør det lettere å holde oversikt, og man får et innblikk etter noen uker om hvor man ligger an i løypa.

I går gikk jeg igjennom tidligere treningsdagbøker og oppdaget noe jeg synes var litt spesielt – for noen år siden var det nesten standard at vi trente med slede allerede i november, enkelte år har vi trent med slede allerede i oktober. I år ser det foreløpig ikke ut til at det blir sledeføre før i desember.

For min del gjør det egentlig ingenting om vi må trene med sekshjuling lenge enda, jeg ønsker meg ikke reprise av fjorårets vinter som varte fra tidlig oktober til sent i mai. Men så har det seg slik at høsttrening sliter mye mer på potene til hundene, for ikke å snakke om at det å kjøre med slede har en annen belasting for hundene enn det å trene med sekshjuling.

Vi har hatt første snøfall i byen nå, noe som etter boka skal bety at snøen har lagt seg for å bli om omentrent en måned. Ja, vi snakker tidligst desember før vi kan kjøre med slede fra hjemme.

Høstfargene har både kommet å dratt igjen, nå venter vi spent på når snøen kommer. Mange snakker om global oppvarming, mens andre snakker om at en ny istid er på vei. Ut i fra nord å bedømme stemmer ingen av delene, for her skifter det jo titt og stadig mellom noe som føles som evig vinter, kontra nesten ikke snø i det heletatt enkelte år.

 

Okei jeg er litt kontrollfreak, og må ha full kontroll til en hver tid på hva som skal skje. Denne fine årsplanleggeren har vært og er til stor hjelp til nettopp det.

Lurer på hvordan været er i Oslo nå? Bør kanskje komme i gang med å pakke litt, bør kanskje ha mer enn to kasseroller med meg på tur.

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

 

Gul mandag – høsttrening som terapi

Vi kjører ikke så fort, men i et helt passelig tempo. Vi har kjørt denne løypa noen ganger før, og jeg tror at jeg kunne kjørt den i blinde om jeg måtte – men kan det egentlig kalles for å kjøre i blinde når man har 28 øyne framfor sekshjulingen som hjelper deg å finne fram? Jeg er heldig.

Var egentlig litt tungt humør i dag. Jeg har bilder i hode som står på replay om natten, som en youtubevideo som har hengt seg opp. Svett, klam, hjertebank. Tror vi er mange som har det sånn, sånn helt egentlig.

Vi tusser av gårde langs et blikkstille vann, høstfargene som ikke lengere er like sterke speiler seg i vannet og jeg mister et øyeblikk fokus på hundene i det øynene mine drukner i vannets refleksjoner. Kahleesi som går fremst snur seg å ser på meg, lurer på om jeg er der bak – om jeg følger med på hennes prestasjon om å ta ansvar for et helt spann og lede flokken til tross for at hun bare er ett år. Jeg oppmuntrer henne, og blir nok en gang imponert over hvor sensitiv hundene er på meg, hvilken kontakt de har med meg til en hver tid. Det er nesten 20 meter og 12 andre bikkjer som skiller meg å Kahleesi, men hun vet til en hver tid hvilken vei jeg ser eller hvilket humør jeg er i.

Høstluften er skarp i lungene, kinnene er for lengst blitt røde. Jeg liker egentlig høsttreningen veldig godt, men savner den stillheten som kun avbrytes av hardtarbeidende hunder – den man bare kan finne langt inne på fjellet uten å være avhengig av en sekshjuling med motordur.

Humøret snur fort når jeg er i ett med hundene å naturen, og jeg kjenner på en ydmykhet og en takknemlighet for det jeg driver med. Ja, jeg er heldig, til tross for at livet har prøvd å ta knekken på meg i alt for ung alder, og til tross for at jeg ikke klarer å planlegge lengere fram i tid enn én time i slengen i frykt for at noe skal gå fryktelig galt igjen.

Startet ut i morges med et elendig humør, kom tilbake med et smil om munnen. Jeg var borte i underkant av en time, men det var nok.

Fyflate for noen skapninger ass, det her er ekte råskap fra snute til haletupp.

 

Mine bestevenner, kunne tenkt meg å skrive om dem i hvert eneste blogginnlegg – men tror kanskje ikke resten av verden er like entusiastisk som meg når de kommer til akkurat det området. Men de fortjener all skryt som finnes her i verden. Det er trossalt de som bærer meg nå, på alle måter.

Ser kanskje ut som jeg har gjort et mislykket forsøk på å sminke meg her – sannheten er at det er sminken fra i går som jeg ikke orket å fjerne før jeg la meg. Gode hudpleierutiner her i gården..

 

Ønsker deg en fin mandag, og hvis du vil følge meg Instagram kan du gjøre det ved å klikke her eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet her!

 

 

 

 

Rommet hvor magien skjer!

Som nevnt i et tidligere innlegg har jeg brukt noe av sommeren på å pusse opp et såkalt “hunderom”. Den røde streken som kommer fram å tydelig mener jeg har skrevet inn et totalt fremmed ord når jeg skriver ordet “hunderom” tilsier at det er nettopp det – et helt uvanlig begrep.

Men, først som sist kan jeg jo bekrefte at med 21 hunder på tunet, er det vanskelig å ha alle hundene inne i hus. Dette synes jeg, til  min kjære interiørarkitekts store fortvilelse, er veldig trist, og prøver aller helst å presse inn flest mulig hunder inn i den nyvaskede stua med hvitt stuegulv.

Flertallet hadde talt, det var på tide å lage noe eget til hundene. På tunet står det et rødt fjøs med store brune dører, et fjøs med sjel og mange gode historier fra barndommen. Nå var det slik at dette fjøset ikke inneholdt verken sauer, hester eller kyr – og tomt sto et helt rom med lammebinger som inneholdt bare minnene og duften av vårens lamming. Jeg så potensialet, men forsto at dette kom til å ta tid. Vell, tid hadde jeg – er dessuten ung, så trenger ikke riktig så mye søvn som den eldre generasjonen som flere kvelder på rad hadde slukket lysene allerede når jeg gikk ut for å arbeide.

Bildet er tatt av fantastiske fotograf; Anna Riebelova under Finnmarksløpet. All kredit til Anna som virkelig har kunsten til å fange de sterkeste øyeblikkene.

I all sin prakt fikk dette rørende bilde av pappa henge på sjefsplassen. Er kanskje ikke så rart at han er mitt store forbilde innen hundekjørersporten når man ser disse bildene.

 

Bildet til høyre er tatt av fotograf; Anna Riebelova, all kredit til henne for å ha fanget dette øyeblikket.

Når jeg ser på disse bildene i ettertid, angrer jeg fælt på at jeg ikke tok et bilde av rommet før jeg gikk i gang. Rommet er i allefall spylt og skrubbet i mange runder, pusset og malt, for så å blitt innredet.

 

Lysfatet har interiørarkitekten stått for, hun har virkelig et øye for detaljer.

Dette rommet er blitt mitt nye favorittrom. Et rom hvor hundene kan være løse, ligge å slappe av på gulvmatten, sove inne i buret hvis det er veldig kaldt ute, eller bare komme inn for å få litt kos. Rommet blir å henge fast i den nye hundegården som kommer, og jeg gleder meg til vi kan bruke det hver dag.

Sannheten er i allefall at bare man klarer å se potensiale i ting, kan det meste bli veldig bra! Kanskje ikke verdens mest interessante innlegg, men jeg er veldig stolt over hvor bra det er blitt og hadde lyst til å vise dere hvor magien skjer!

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for teamet!

 

 

I påvente av lavere temperaturer

Jeg forstår at jeg kan virke noe bipolar når jeg i det ene øyeblikket ønsker meg sol, strand og lukten av solkrem – mens i andre øyeblikket ber til høyere makter om kaldere temperaturer. Planen for dagen var lagt, jeg gledet meg veldig til å dra på tur med hundene. Det er liksom der jeg føler jeg har kontakt med meg selv, med følelsene mine, luft. All annen type hverdagsaktivitet kan fort bli slitsomt, og jeg har ekstremt begrenset kapasitet på denne fronten for tiden.

Du vet når du blir sittende i bilen utenfor matbutikken å stirre tomt ut i luften fordi du ikke makter å gå inn, ikke orker å løfte på blytunge smilebånd eller gud forby om dama i kassa spør “har du medlemskort?”, “trenger du poser?”, “vil du ha kvittering?”, “ha en nydelig dag!”. Jada, jeg vet det, hun gjør bare jobben sin – og det at hun er i godt humør, når jeg er alt annet skal jo selvsagt ikke gå utover henne.

Jaja, nok om det. Temperaturene i dag har gjort at vi ikke enda har kommet oss ut på tur – hundene trives ikke med å trekke i høye temperaturer, og i dag har temperaturene vært helt oppe i 16 grader. Typisk at når alt er pakket og klart, er været uenig. Blir heldigvis mange turer utover høsten og vinteren, jeg gleder meg faktisk til hver og en av dem.

 

Nedkjøling av varme hunder

 

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

NRK vil følge meg!

Alle dere har sikkert hørt eller sett noe om hundekjøring på TV, internett, aviser eller radio – om ikke du er en uheldig-per som har en hundekjører med 60 overivrige hunder som bjeffer og uler minst syv ganger om dagen, eller kanskje til og med om natten, som nabo. For oss som er vant til å ha titalls hunder i hagen er det ikke et stort problem, men for nabodama som har tre unger på under åtte år som starter tredje verdenskrig før de skal gå i seng, kan det oppleves som noe utfordrende å ha noe som tidvis kan høres ut som sølvguttene i stemmeskiftet i nabogården. 

Uansett, hundekjøring er etter min mening en sport som får ufortjent liten nasjonal oppmerksomhet og mediedekning. Ja, vi får noen store innslag i ny og ne under hundeløp og konkurranser, men bak hvert hundeløp ligger det et helt år med forberedelser som slik jeg ser det ikke kan sammenlignes med noen annen sport i hele verden. Vi kan sammenligne med for eksempel en som løper maraton. En maratonløper vil et helt år i forkant av konkurransen trene seg selv fysisk og mentalt for å klare å prestere på løpet. Veien til et stort hundeløp er helt likt, forskjellen er her bare at du ikke bare skal trene deg selv, men også 8-20 hunder i tillegg. Og en ting er at hundene skal trenes fysisk, men for at de hundene skal gidde å løpe 150-1500 km for deg må du legge inn utallige timer med tillitsbygging, sosialisering, kos, mental trening, lek, opplevelser og ja- lista er lang på denne biten. 

I min bakgård har jeg 18 hunder. 18 nydelige skapninger som venter forventningsfullt på meg hver eneste dag. Jeg elsker det jeg driver med, og tilbringer hver eneste ledige time jeg har sammen med de – men etter en hel dag med både fysisk og mentaltrening sammen med hundene må jeg kle på meg joggeskoene å trene meg selv. 

Nå som jeg faktisk er påmeldt Finnmarksløpet føles det ikke så fjernt å si at i Mars står jeg og mine hunder klar på startstreken i Alta sentrum for å kjøre Finnmarksløpet. Vi har startet en reise mot et mål som er større enn oss selv, men vi har troen på at vi skal klare dette sammen. NRK har forøvrig sport om de kan få følge meg på veien mot Finnmarksløpet, og det har allerede vært tre innslag fra vår kennel på Norges rikskringkasting – spennende! 

 

Denne filmingen ble gjort tidlig i August, når vi var på laksefiske i Alta elva. Utrolig nok klarte jeg å dra i land en laks mens vi filmet, noe som gjorde opptakene ekstra morsomme. Jeg synes det er utrolig artig at NRK satser enda høyere på hundekjørersporten enn de har gjort tidligere, da jeg som nevnt synes det er en sport som fortjener en større plass blant de andre idrettsgrenene.

Her snakker jeg om min kjære pappa, som for meg er et stort forbilde innenfor hundekjørersporten, storvilt jakt og laksefiske!