Det burde heller vært deg

#Skrivingsomterapi, oktober 2019

Ti tusen tanker strømmer igjennom pannebrasken. Hvordan kan de sitte her, flire høylytt og skravle i vei som om livet er en fryd å leve?

Et par måneder har passert siden jeg fikk en telefon som forandret livet mitt. En tid før, og en tid etter sier de. Jeg tror det er sant, for uansett hvor hardt jeg prøver å kanalisere den Elisabeth jeg en gang var, finnes hun ikke mer. Den Elisabeth forsvant for godt etter at telefonen ringte, og jeg ble liggende på gang-gulvet å hikste etter luft i en spasmelignende bevegelse.

Timene og dagene etter det er svært tåkete. Vet bare at selv om det tar tid å få bekreftet hvem, hva eller hvordan i en så massiv ulykke – så visste jeg innerst inne utfallet. Jeg kjente mitt eget liv ebbe ut av kroppen min, i det jeg hang over doskålen å kastet opp i panikk. Ble tappet for alt som engang var meg, til det bare var nok igjen til at jeg akkurat kunne overleve.

Og de sitter her å ler, regelrett godter seg over å være tilstede. Jenta på andre siden av bordet fyller mer vin i glasset sitt, fikser litt på panneluggen å spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Jeg lo, sa jeg ønsket meg ullsokker, men inni hode mitt klarte jeg bare tenke at det heller skulle vært hun som døde i den ulykken. Har aldri hatt noe nært forhold til dette mennesket, og dessuten har hun ikke så stor familie som oss. Ville vært færre berørte, og jeg hadde sluppet å være en på den alt for lange lista med nærmeste pårørende.

Satt der å fantaserte om en kveld som dette, bare at jenta på andre siden av bordet hadde bytta plass med min bestevenninne som ikke er mere. Tok meg selv i å lukke øynene å smile av en fantasi som i det øyeblikket var så virkelig at jeg kunne kjenne lukten av henne.
«Det er godt å se deg smile Elisabeth, jeg er glad for at du har det greit». Hun visste ikke hva jeg smilte av, men det var med sikkerhet ikke fordi jeg hadde det greit.

Vet ikke hvorfor jeg var der engang. Var ikke sånn at det var en samling av mine nærmeste uansett, men alle valg jeg har tatt siden ulykken fram til nå, er ikke nødvendigvis basert på fornuft. Sånn er det vell strengt tatt enda.

Det som skremmer meg mest med denne hendelsen som foregikk rundt et koselig julepyntet bord, er at jeg ikke ble skremt selv av tankene mine.  Jeg tillot meg å ønske at andre var død framfor henne. Sett i ettertid, forstår jeg at det ikke handler om at jeg ønsker noen andre den smerten, men at det hadde vært mye bedre om det rammet noen andre enn meg selv. Egoistisk, men ganske forståelig, tror jeg. Hvis du fikk velge mellom at du skulle mistet noen som for deg var som en tvillingsjel og søster, eller om naboen din skulle det, hvem hadde du valgt da?

Sett i ettertid, forstår jeg at jeg ikke var tilregnelig på det tidspunktet – men det forandrer ikke det faktum at hvis jeg fikk velge hvem som satt oppi der, så var ikke hun en av dem.

Lenge tenkte jeg at hvis jeg kunne, hadde jeg byttet plass med henne selv. Men samtidig unner jeg ikke henne den intense smerten som bor i meg hver gang navnet hennes blir nevnt. Det unner jeg ingen.

Sorg er komplisert, det er vanskelig å forstå seg på, og mange dager vet man ikke selv hva som er verken opp eller ned, godt eller vondt, morsomt eller fælt. Og selv om jeg vet at jeg kommer til å komme meg igjennom dette, på et eller annet vis, så vet jeg også at en del av meg døde sammen med henne – og det er bare en av mange ting jeg aldri kan få tilbake etter at marerittet ble et faktum.

 

 

«Hjernen din ligger i gips, og der må den få lov til å være»

Hun er ganske flink den dama. Har møtt henne alt mellom to ganger i uken og én gang måneden siden ulykken. Jeg har i dagboken min skrevet noen utdrag om hvordan kriseteamet jobbet iherdig i ukene etter, og tenker ofte at de er noen virkelige superhelter. Et utdrag fra det jeg har skrevet høres slik ut:

«Året oppsummert har egentlig bare vært et eneste stort kaos. Ulykken inntreffer den 31.August, å hele livet som vi en gang kjente det forsvant under beina på oss. En hel by i sjokk og i sorg. Et tungt teppe hang over Alta den uken, og selv om det tunge teppet har lettet fra livene til de aller fleste i byen, står vi fortsatt igjen i skyggen av det.

Jeg er takknemlig og rørt over alle de som har stilt opp og gjort alt de kunne for å være tilstede og bidra for de berørte, og kanskje litt skuffet over at de som man tidligere kanskje hadde ansett som en støttestein i livet- plutselig ble stille. Men samtidig må jeg minne meg selv på at det ikke finnes noen fasit på hvordan mennesker skal håndtere sorg, enten man er direkte pårørende eller sekundære pårørende.

Jeg for min egen del la i grunn ikke merke til menneskene rundt meg som kom å gikk i dagene etter ulykken, men jeg husker et kriseteam som jobbet intensivt for å rekke over alle familiene, og at de jobbet som helter. Frivillige mennesker som stiller opp når andre får fundamentet de en gang sto stødig på knust i tusen biter. Takk for at dere gir deres verdifulle tid til andre, dere var suverene i dagene å ukene som gikk i etterkant.» 

Jeg er heldig som har fått fortsette å gå til en som kjenner så godt til hele situasjonen. En som har fulgt meg siden dag én etter at alt ble feil. Den dama der er fantastisk, og jeg er glad for at jeg har henne.

Hun minner meg ofte på ting, når jeg stritter i mot alt hode går igjennom. Hun sier det så vell: «Hjernen din ligger i gips nå, å der må den få lov til å ligge å reparere seg selv». Hode er komplekst, det er det liten tvil om.

 

Det er slitsomt, energikrevende og vondt å jobbe med så smertefulle og ømfintlige ting så intensivt. Men det er viktig, tror jeg.

Søker tilflukt i mitt eget lille bomberom i hundegården nå tror jeg, trekker meg tilbake å lar kroppen holde på med det den trives med. Pels-terapi, i frisk luft. Så da er det vell bare å sele på og dra av sted..

 

 

Vi har så ufattelig mye å lære av den eldre generasjonen

Jeg har jobbet på sykehjem og i eldreomsorgen i mange år. Da jeg startet i jobben var det i utgangspunktet bare for å tjene litt penger ved siden av skolen, og for å kunne spare til de reisene jeg hadde framfor meg. Lite viste jeg om hvilken erfaring jeg ville bære med meg i sekken derfra.
De årene jeg var ansatt der har på mange måter vært med på å forme meg som menneske, og bidra til at jeg har noen syn på livet som jeg oppfatter at mange ungdommer nå til dags ikke har – jeg prøver i allefall, å minne meg selv på de tingene jeg lærte i min fartstid på sykehjemmet.

Det mest lærerike med jobben var uten tvil det å få lov til å ha lange samtaler med mennesker som har levd et langt liv, og opplevd mer enn vår generasjon antagelig noen gang kommer til å gjøre. En generasjon som har levd et liv som ikke var styrt av verken sosiale media, kroppspress eller flinkpike fenomenet. En generasjon som levde litt etter “fra hånd til munn” prinsippet, jobbet hardt for alt det de ønsket å oppnå, og et samfunn hvor nestekjærlighet sto øverst på lista.

Jeg stilte ofte ganske dype spørsmål, der det var passende, hvor svarene har fulgt med meg hver eneste dag i livet siden den gang. De aller fleste svarte mer enn gjerne på spørsmålene jeg hadde, og satt stor pris på at jeg tok meg tiden til å snakke med de, se de, anerkjenne de for det livet de har levd – og ikke det faktum at de er pleietrengende nå. Oftest stilte jeg spørsmål som “hvis du hadde kunne gjort noe annerledes, hva ville du gjort da?” og “hvis du kunne gitt et råd til den 16 år gamle versjonen av deg selv, hva ville du sagt da?”

De vanligste svarene på hva de ville gjort annerledes var: jeg hadde brukt enda mer tid med familien, jeg hadde prioritert å lage enda flere opplevelser sammen med de jeg er glade i, jeg skulle ønske jeg var flinkere å invitere til sammenkomster med nære og kjære, jeg skulle ønske jeg jobbet mindre – pengene har aldri bringt med seg lykke uansett.

Fellesnevneren for alle svarene jeg fikk igjennom mange år var at gode relasjoner og fine opplevelser var det som virkelig betydde noe. INGEN svarte at de skulle ønske at de jobbet mer, tjente mer penger, kjøpe seg en fin bil eller bodde i et finere hus. Ingen. Det var ikke noen som sa at de var glade for at de hadde mye penger på kontoen, eller at de hadde byens mest fancy`e bryllup.

En rynkete hånd. Et helt liv med erfaringer, hardt arbeid og stå på vilje. En hånd som har møtt på glede, sorg, oppturer og nedturer. En nesten ferdigskrevet historie, noens mor og noens barn.

På mange måter skulle jeg ønske at jeg vokste opp sammen med denne generasjonen. Hvor din verdi ikke ble målt opp i hvor mye penger du har, hvor fin bil du har, hvor stort huset ditt er eller hvor mange merkeplagg du har. Jeg skulle ønske vi levde i et samfunn hvor vi i større grad bygget opp under andres suksess, framfor å skule på andre som virkelig mestrer det de holder på med. Hvor fokuset lå på å finne lykken i de tingene og menneskene man har rundt seg, framfor å alltid søke etter noe mer. I følge de menneskene jeg var så heldig å få treffe igjennom jobben min, vil du aldri finne lykke om du alltid skal etterstrebe det alle andre har og oppnår – men i det øyeblikket du slår deg til ro med det du har, og virkelig vender blikket ut til de du har rundt deg, da vil du bli lykkelig.

Vi har så mye å lære av denne generasjonen. De hendene som har vært med på å bygge opp et land som sto i flammer. De som har banet vei for oss, kjempet våre kamper og tatt vare på vårt land. Jeg vet noen av de river seg i håret av hvordan samfunnet har utviklet seg til å bli. De har sagt det.

Neste gang du besøker din mamma, pappa, bestemor, bestefar, oldemor eller oldefar – spør de hva de er takknemlige for i livet. Spør hva de ville gjort annerledes. Jeg tviler på at svaret er “jeg skulle ønske jeg trente litt hardere, så jeg fikk en finere rompe” eller “Angrer på at jeg ikke jobbet litt mer, så jeg kunne bygd et større og finere hus”.

Spør – og lytt.

 

 

 

 

«Bare fem dager til helg»

Søndag igjen. Nok en uke passert, nok en uke med hjerteslag, nok en uke med åndedrag og nok en uke levd liv. Livet er veldig rart sånn sett – vi lever på lånt tid, og ingen av oss vet hvilken dag som er vår siste.

En mor satt rundt kjøkkenbordet her en dag, dro et langt pust før hun sa noen vell valgte ord. Hun gjør ofte det, denne moren. Middagene hjemme hos denne moren, skulle av og til vært skiltet med «til ettertanke», for hun planter ofte noe i meg som får kverne i toppen en stund, før jeg omsider innser at hun har rett – nok en gang.

Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang jeg hørte noen si «bare fem dager igjen til helg» på søndager eller ved ukens start, hadde jeg vært stinn av penger til nå. Gud hvilken fin hundegård jeg kunne bygd for de pengene! Uansett – det er noe sinnsykt deprimerende med den setningen der.

Alle må ha en jobb. Det er jeg innforstått med. Men hvis du allerede på søndagen, gleder deg til neste uke er over – har du gjort noe alvorlig galt på veien. Du skjønner det at livet ditt stopper ikke å venter på deg mens du sliter/kjeder deg igjennom mandag til fredag. Hjertet ditt går ikke i hvilemodus å sparer slagene til fredags ettermiddag når du endelig kan ta helg igjen.

Jeg selv har hatt en tendens til å basere livet mitt på helger og store hendelser, men har etter litt for mange «til ettertanke» middager funnet ut hvor sykt det egentlig er. Man har en tendens til å snakke så mye om «når jeg bare får bygd det huset, snekret den hytta, født den ungen, fullført den utdanningen, fått den ringen på fingeren.. Når jeg bare.. Da skal jeg». Vet du hva? Samtidig som du gikk å ventet på alle disse hendelsene i livet, eller til å slenge beina på bordet en fredags ettermiddag – så skjedde livet.

Jeg står nok kanskje ikke i den beste posisjonen nå til å skrike #nytlivet, men er det en sinnsykt kostbar å fæl erfaring jeg har så er det at før du vet ordet av det har dine dager passert – å det gjelder uansett om du lever til du er 25 eller 95. Hvorfor gidder du å bruke verdifulle år, på å grue deg til fem av syv dager i uka? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er min egen lykkes smed, og jeg tror faktisk det ligger noe viktig i det.

Du vet ordtaket «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet».
Hvis du tenker igjennom det, forkorter du livet ganske mye hvis du bare lever fra fredag til søndag.

 

Mørke

Mørke er et så veldig beskrivende ord noen ganger. Når ingen andre ord egner seg, og ting er for vonde til og i det heletatt prøve å beskrive – da er det mørkt.

Jeg er så heldig at jeg har mange gode mennesker rundt meg, som titt å stadig spør hvordan jeg har det. Mange som bryr seg om meg – det er en trygghet. Men hvordan svarer man egentlig på hvordan man har det, når man ikke har det så greit?

Vi har brukt mye tid de siste dagene på å kjøre i mørket. Vi har benyttet mest mulig av dagslyset til å utforske byene vi har passert, gjøre nødvendige ærend og kose oss på tur. Når mørket har begynt å sige på, har vi pakket sammen campen å kjørt avgårde. Sola går ned bak fjellene, by blir erstattet med langstrakte sletter med skog og møtende trafikk blir et sjeldnere å sjeldnere syn.

Det beskriver det egentlig ganske godt.
Å kjøre langs mørke veier- uten noen andre holdepunkter enn dine egne lys som i utgangspunktet er ganske svekket. Av og til møter du en og annen bil; en lyskilde fra det fjerne. Det er godt å få en avveksling fra de mørke og seige veiene av og til: godt at noen streifer forbi å lager både lyd og lys i det de passerer. Det varer bare i noen sekunder og i det de har passert er det mørkt igjen. Hadde nesten glemt hvor mørk denne veien var jeg. Konsentrerte meg nok litt for mye om det lyset som kom i mot meg, så i det den er passert, treffer mørket meg som en vegg igjen. Har du sett en så mørk vei noen ganger eller? Om jeg bare visste hvordan man fikk et sånt ekstra lys på veien, så jeg i det minste kan få se konturene av det som er rundt meg.

Familien min og hundene mine er mine ekstralys, og de dagene det er så mørkt at jeg knapt nok tør å bevege meg framover langs veiene, bruker jeg alle ekstralys som overhode mulig. Jeg vet det ikke er en enkel jobb å bære, og jeg vet også at hvis man låner bort sitt eget lys litt for lenge – kan det være vanskelig å finne veien tilbake på egenhånd.


Det som derimot er fint med mørke veier, er at så vidt jeg vet, kommer som oftest lyset tilbake. Når tiden er inne, lysner det plutselig litt, og man får et etterlengtet gjensyn med omgivelsene rundt seg igjen. Du vet det nok ikke før du har kjørt en alt for lang strekning i mørket med dårlig lys på bilen, hvor mye man kan savne å kunne se, omså bare litt. Jeg gleder meg til det lysner igjen – og håper inderlig at sola kommer opp igjen en dag også, er lenge siden jeg har sett den nå, føles faktisk som et helt liv siden.

“Hvordan har du det, sånn helt egentlig?”

I morges våknet jeg opp til at det tikket inn en varsel på min kjære iphone. “10. oktober – verdensdag for psykisk helse”. I Norge(kanskje resten av verden og?) har vi en litt sær tendens til å lage dager eller måneder for å markere det aller meste. Tenk litt på det; vi har lærerens dag, sykepleierens dag, verdensdagen for Downs Syndrome, verdensdagen for Alzheimer, verdensdagen for autisme – lista er evig lang, og etter en liten runde på google ser det jo nesten ikke ut til at vi har flere dager å ta av.

Jeg vedder på at hvis du søker “verdensdagen for..” etterfulgt av navnet på en hvilken som helst sykdom eller et nesten hvilket som helst yrke – vil du få opp en dato. Vi lager lange kampanjer i Oktober for å markere rosasløyfeaksjonen, vi kler oss i blått å snakker om prostata`n til far og bestefar i November og vi kler oss i to forskjellige sokker i Mars for å symbolisere at det å være annerledes faktisk er helt greit og like ønsket i samfunnet som akkurat alle andre.

Etter å ha fått dette varslet på telefonen ble jeg liggende å tenke litt. Lurte selv litt på hvorfor jeg aldri har engasjert meg så fryktelig i alle disse merkedagene, hvorfor jeg ikke har tatt på meg to forskjellige sokker i Mars eller driver med strategisk hyllest av sykepleiere i mai. Jeg går litt for ofte med to forskjellige sokker, men skal ærlig innrømme at det ikke er fordi jeg markerer verdensdagen for Downs Syndrom flere ganger i måneden – skulle kanskje prioritert å ta en opprydding i sokkeskuffen.

Uansett – jeg har, fra jeg var liten av, blitt opplært til at uansett hvilken dag det er i året, eller hva kalenderen sier, så skal jeg møte verden rundt meg med respekt og likeverd. Fra jeg gikk i barnehagen har jeg lært at selv om noen ser annerledes ut, eller oppfører seg annerledes enn meg eller mine nærmeste- er de like verdifull og praktfull som alle andre.

Uansett om det er mai eller desember, gjør likefult sykepleierne en fantastisk jobb. Uansett om det er høst eller vår, er det like viktig å sjekke brystene/prostata jevnlig og uansett om det er 10.oktober eller 19.april, er psykisk helse like viktig.

Jeg forstår at alle disse merkedagene er ment for å skape mer fokus omkring de konkrete enkeltsakene, men jeg tror poenget mitt her er at selv om kampanjen som florer i disse dagene med fokus på #spør, er det jo like viktig at vi spør hverandre om hvordan vi har det – resten av året også. Og selv om vi bruker/ikke bruker to forskjellige sokker i Mars, bør vi jo likefult anerkjenne og respektere de som er annerledes enn oss selv resten av årets 364 dager.

Jeg snakket for øvrig med psykologen min her om dagen hvor vi kom inn på dette temaet, og jeg tok meg selv i å spørre henne om det er mulig å ikke ha en psykisk helse i det heletatt. Hun svarte som sant er at den er nok der inne et sted, den har nok bare tatt seg en liten pause oppi all galskapen som står på.

I dag er verdensdagen for psykisk helse, bruk dagen godt til det den er ment for – men ikke glem å være et medmenneske i årets 364 andre dager også.

Instagram her – Facebook her 

 

 

 

Interiørarkitekten har talt – dette er høstens trender

I en ellers aktiv familie, finnes der en mor som innreder som en gud. Hun har ikke bare grønne fingre, men også et fabelaktig øye for farger, detaljer, gjenbruk og andre duppeditter som gjør høstens lysfat perfekt.

Moren planter blomster, finner de vakreste ting blant loppemarked hvor andre ser bare skrot – og lager de vakreste dekorasjoner av ting hun finner i nederste hylle i kjelleren hvor andre setter fra seg ting de «kanskje kan få bruk for» men aldri plukker opp igjen.

Denne moren laget en flytte-eske med navnet «Elisabeth og O sitt hus» allerede den dagen de fikk seg en tomt, og har siden den dagen lagt mange små juveler og pyntesaker oppi. Blant disse tingene ligger det mange små ting, også ting som alene kanskje ikke er slående vakker – men denne moren har en superkraft som gjør at hun kan skape en så sammensatt og detaljert plan av hvordan hver minste gråe stein kan bli en del av et kunstverk, at de med trygghet lar henne få samle og plukke.

Interiørarkitekten har talt; dette er blant høstens trender:

Dette lysfatet er satt sammen av tre store shampoo flasker som moren har fått av sin frisør etter mye og strategisk tigging, en blomsterpotte kjøpt på loppemarked og en telysestake fra en interiørbutikk.
Denne interiørarkitekten er ingen ringere enn min kjære mor – en kreativ sjel med forkjærlighet for farger, detaljer og lysestaken på bruktbutikken som alle andre gikk forbi. Hun har det vakreste huset og hagen jeg vet om, og jeg har med stolthet booket henne som min private interiørarkitekt til mitt eget hus.

Hun planter, tenker, handler og planlegger huset vårt som om hun hadde evig med fritid – til tross for at hun både jobber fult og studerer. Min gode mamma – verdens beste venn og dårligste kokk.

Lag deg en god helg, trekk frisk luft og spis masse sjokolade! 🖤

Smil for faen

I løpet av et helt liv møter man som kjent både mange oppturer og nedturer. Livet vil alltid balansere på en vegg som av og til bikker mot motgang mens andre ganger medgang, og vi er på ett sett og vis bare nødt til å ta imot det vi får utlevert. Den ene har større bagasje enn den andre, den tredje kjenner kanskje ikke til å møte motgang i livet i det heletatt, men likefult må vi møte hverandre med respekt og forståelse. Vi lever i et samfunn hvor det er forventet at vi skal samhandle, smile, hilse, være hyggelige, by på oss selv og bidra enda mer for fellesskapet. For et menneske som nettopp har vært igjennom livets største tragedie, gått igjennom et forferdelig samlivsbrudd, er i en dyp sorg eller i en dyp depresjon, kan det være vanskelig å svare til samfunnets forventninger.

Når livet for min del ble snudd på hodet, og en stor del av meg på et knips ble borte, føltes det som livet falt i grus. Som at det aldri skulle finnes en vei tilbake til et normalt liv, eller hvordan jeg noen gang skulle kunne smile og virkelig mene det igjen. Mye av tiden føler jeg det fortsatt slik, som om det lyset der inne som en gang brant så iherdig for pågangsmot og livsglede – fortsatt er blåst ut. Samtidig går samfunnet rundt meg videre, ikke alle, men mange. De prater og ler høylytt mellom butikkhyllene når de handler inn til fredagstacoen, de vinker og smiler bredt til lastebilsjåføren som stoppet opp for dem i rushtrafikken for at de skulle få passere fotgjengerfeltet før den livlige morgenstrafikken får gå sin vante gang igjen. Omgangskretsen møtes til fest, vors og nach, de lager god mat, spiller munter musikk, ler av halvmorsomme bilder og mimrer tilbake til årets siste happeninger.

 

Jeg har ikke vært på stort mange sammenkomster i året som har vært, fordi jeg ikke har følt meg klar for det, men også fordi man kan risikere å bli en festbrems med den svarte skyen som konstant henger over hode på en. Jeg har selvsagt klistret på meg et skeivt smil de dagene jeg faktisk har takket ja til en invitasjon, men for deg som ikke har gått i mine sko så er det vanskelig for deg å vite. Du vet ikke at selv om det er mange andre å være takknemlige for i rommet, så tar den tomme stolen store deler av min oppmerksomhet fra jeg kommer til jeg drar. Du vet ikke at jeg måtte sminke meg tre ganger før jeg kom meg av gårde, fordi tårene som presser på hver lørdag når klokken bikker fem, å alle videosnappene fra denne helgas festligheter tikker inn, ødela de to første forsøkene. Du vet ikke at smaken av alkohol i munnen gir meg flashbacks til tiden da alt enda var perfekt, og at jeg latet som jeg fikk en telefon i det jeg gikk ut døra for å kaste opp. Men jeg kom, jeg prøvde, og jeg dro igjen.

Misforstå meg rett, jeg er ikke imot at vi skal behandle hverandre med respekt og folkeskikk, tvert om. Poenget mitt her er at selv om du teller måneder og kanskje år siden livet raste sammen til naboen, så er det ikke sikkert at han vinker og smiler bredt til deg i det han passerer i bilen på vei til jobben, kanskje han til og med snur seg vekk. Men du vet ikke om han kjempet en enorm kamp bare ved å komme seg opp av senga, tørke vekk tårene og komme seg på jobb i noen timer. Han er ikke sint på deg, han er ikke egosentrisk og han dyrker ikke motgang – han jobber seg igjennom alle dagene som må til for at han en gang skal kunne reise seg igjen, se ut av vinduet og virkelig smile – bare fordi.

 

 

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

Hundekjøring reddet et liv

Skrevet 24.August.2020:

Livet gir, og livet tar.. Etter snart et år siden helikopterulykken i Alta føles det nærliggende å dele noen følelser omkring det å drive med en så takknemlig sport.. Når livet tar, med store bokstaver, og man føler man sitter igjen tomhendt, fortsetter mine lagkamerater å gi av seg selv, dag etter dag. Ja selv de dagene når det ikke har funnes én eneste god grunn til å reise seg, har de stått der – proppfulle av kjærlighet og lykkelige for å se MEG. Utgrått og snufsete, med poser under de øynene som aller helst bare ville bli liggende mot putelakenet å gråte i morges, har jeg nå kommet rundt hushjørnet med en altfor stor vinterbukse. “Endelig er hun her” tenker de, “vår kjære Elisabeth, som vi har savnet deg siden i går kveld”. Ubetinget, ren og pur ærlig kjærlighet.

Det er denne kjærligheten som har fått meg opp hver morgen, og fortsetter å gjøre det hver eneste dag. Takk. Takk til den ene hunden min Stark som knakk et par ribbein i vinter, gikk igjennom en stor operasjon og trengte kontinuerlig oppfølging i en hel måned. Du lot meg pleie dine sår, og på en helt spesiell måte så pleide vi hverandre. Ved å ligge våken om natten å passe på deg, stable deg opp på beina når du falt og gi deg smertelindring når smerten var som verst – stablet jeg, på en helt spesiell måte, meg selv litt opp igjen også. Og selv om vi stadig snubler over en grein igjen begge to, så vet vi at vi har hverandre.

Mørketiden var den absolutt verste perioden etter ulykken så langt, og de evig lange og mørke dagene føltes mest som de fløyt over i hverandre. Jeg husker ikke alle dagene, langt derifra, men det sies at noe hukommelse kan gå tapt i kampen mot et traume. Men jeg husker stjernene, frostrøyken av hardtarbeidende hunder framfor sleden, og jeg husker lyden av meiene mot snøen som knirket ifra seg i det vi passerte. Jeg husker skyggene – skyggene fra hodelykten som skapte figurer av hundekropper i snøen, og av trærne som hengte tungt over elven av nok et år med historisk mye nedbør. Jeg husker at jeg bevist valgte å ikke bruke verken hansker eller en tjukk vinterjakke slik jeg burde gjort i 20 minusgrader, fordi at følelsen av at den iskalde luften smidig passerte kroppen min, var bedre enn å kjenne på ingenting.

Hundekjørersporten har gitt meg så ufattelig mye det siste året, og det gir meg noe å glede meg over hver eneste dag når livet ellers røyner på. Selv om planen var, lenge før livet falt sammen i småbiter, å stille til start i Europas lengste hundeløp – Finnmarksløpet i 2021, så har det hårete målet fått en helt annen betydning for meg nå. Når jeg har brukt stort sett hver eneste dag etter ulykken i hundegården, er det naturlig at selv om jeg alltid er munter når jeg er omkring hundene, så har de vært en essensiell del av det verste og tyngste året i hele mitt liv. Dette innebærer at parallelt med et sorgarbeid som føles ut som det aldri skal ta slutt eller bli lettere – har vi sammen trent mot et mål som er mye større enn oss selv. Målet om å stille til start i Finnmarksløpet i Mars 2021 håper jeg vi lykkes med, og om vi klarer å gjennomføre løpet har vi sammen overlevd nesten to år av noe jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å komme meg igjennom, samtidig som vi har gjennomført et langt å prestisjefylt løp.

Oppi det hele må jeg rette en stor takk til foreldrene mine og samboeren min, som har vært mine absolutt største støttespillere igjennom dette året, uten dem vet jeg ikke om jeg hadde klart å ta vare på verken meg selv eller hundene. De har løftet meg opp å fram hver eneste dag og uten dem hadde det nok ikke blitt noe ut av noen ting. Selv om hundene har vært og er min terapi – hadde jeg ikke kommet meg ut ytterdøra engang hadde det ikke vært for at de noen dager etter ulykken fysisk kledde på meg, hjalp meg ut i hundegården å sa: «Elisabeth, hundene trenger deg – og du trenger hundene – sammen skal vi klare dette».

Håper du vil følge meg på veien!