Det burde heller vært deg

#Skrivingsomterapi, oktober 2019

Ti tusen tanker strømmer igjennom pannebrasken. Hvordan kan de sitte her, flire høylytt og skravle i vei som om livet er en fryd å leve?

Et par måneder har passert siden jeg fikk en telefon som forandret livet mitt. En tid før, og en tid etter sier de. Jeg tror det er sant, for uansett hvor hardt jeg prøver å kanalisere den Elisabeth jeg en gang var, finnes hun ikke mer. Den Elisabeth forsvant for godt etter at telefonen ringte, og jeg ble liggende på gang-gulvet å hikste etter luft i en spasmelignende bevegelse.

Timene og dagene etter det er svært tåkete. Vet bare at selv om det tar tid å få bekreftet hvem, hva eller hvordan i en så massiv ulykke – så visste jeg innerst inne utfallet. Jeg kjente mitt eget liv ebbe ut av kroppen min, i det jeg hang over doskålen å kastet opp i panikk. Ble tappet for alt som engang var meg, til det bare var nok igjen til at jeg akkurat kunne overleve.

Og de sitter her å ler, regelrett godter seg over å være tilstede. Jenta på andre siden av bordet fyller mer vin i glasset sitt, fikser litt på panneluggen å spør meg hva jeg ønsker meg til jul. Jeg lo, sa jeg ønsket meg ullsokker, men inni hode mitt klarte jeg bare tenke at det heller skulle vært hun som døde i den ulykken. Har aldri hatt noe nært forhold til dette mennesket, og dessuten har hun ikke så stor familie som oss. Ville vært færre berørte, og jeg hadde sluppet å være en på den alt for lange lista med nærmeste pårørende.

Satt der å fantaserte om en kveld som dette, bare at jenta på andre siden av bordet hadde bytta plass med min bestevenninne som ikke er mere. Tok meg selv i å lukke øynene å smile av en fantasi som i det øyeblikket var så virkelig at jeg kunne kjenne lukten av henne.
«Det er godt å se deg smile Elisabeth, jeg er glad for at du har det greit». Hun visste ikke hva jeg smilte av, men det var med sikkerhet ikke fordi jeg hadde det greit.

Vet ikke hvorfor jeg var der engang. Var ikke sånn at det var en samling av mine nærmeste uansett, men alle valg jeg har tatt siden ulykken fram til nå, er ikke nødvendigvis basert på fornuft. Sånn er det vell strengt tatt enda.

Det som skremmer meg mest med denne hendelsen som foregikk rundt et koselig julepyntet bord, er at jeg ikke ble skremt selv av tankene mine.  Jeg tillot meg å ønske at andre var død framfor henne. Sett i ettertid, forstår jeg at det ikke handler om at jeg ønsker noen andre den smerten, men at det hadde vært mye bedre om det rammet noen andre enn meg selv. Egoistisk, men ganske forståelig, tror jeg. Hvis du fikk velge mellom at du skulle mistet noen som for deg var som en tvillingsjel og søster, eller om naboen din skulle det, hvem hadde du valgt da?

Sett i ettertid, forstår jeg at jeg ikke var tilregnelig på det tidspunktet – men det forandrer ikke det faktum at hvis jeg fikk velge hvem som satt oppi der, så var ikke hun en av dem.

Lenge tenkte jeg at hvis jeg kunne, hadde jeg byttet plass med henne selv. Men samtidig unner jeg ikke henne den intense smerten som bor i meg hver gang navnet hennes blir nevnt. Det unner jeg ingen.

Sorg er komplisert, det er vanskelig å forstå seg på, og mange dager vet man ikke selv hva som er verken opp eller ned, godt eller vondt, morsomt eller fælt. Og selv om jeg vet at jeg kommer til å komme meg igjennom dette, på et eller annet vis, så vet jeg også at en del av meg døde sammen med henne – og det er bare en av mange ting jeg aldri kan få tilbake etter at marerittet ble et faktum.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg