Det holdt på å gå skikkelig galt..

Vi gjør alltid alt i vår makt for at hundene skal ha det best mulig, og for at hundene til en hver tid har tryggest mulige rammer. Aller oftest går alt bra, men i dag når vi var på trening – holdt alt på å gå galt.

kort fortalt driver jeg med leder-trening av unghundene. Det vil si at jeg prøver unge hunder fremst i spannet for at de skal lære kommando, bli komfortabel med å gå fremst og ikke minst skal de lære å stå i ro når jeg stopper spannet.

Jeg mistet et par hansker  av sekshjulingen, så jeg parkerte, satt bremsene på, og gikk to meter bak sekshjuligen for å plukke opp hanskene. Plutselig oppdager jeg at lederhundene mine, som i teorien skal være 25 meter unna meg på det tidspunktet, er rett bak meg. De har snudd hele spannet, og laget et vanvittig kaos på veien.

Jeg begynner å rødde opp i rotet, tar løs liner å plasserer hundene på plass igjen én etter én. Plutselig oppdager jeg at den ene hunden er surret inn i en så stor knute, at han ikke får luft.

Han kaster etter luft, prøver så hardt han kan å vri seg løs, men jo mere han jobber i mot, jo strammere blir det.

I løpet av sekunder kutter jeg igjennom lagvis med liner, seletøy, halsbånd og alt som er å kutte over. Det går heldigvis raskt før jeg får han løs, og jeg var så full av adrenalin at jeg ikke er helt sikker på hva jeg gjorde etter det. Klemte han, var skjelvende og overlykkelig for at det gikk bra.


Bildet sier kanskje ikke så mye, for de som ikke driver med hundekjøring vell å merke, men jeg hadde ødelagt halve linesettet, to seletøy og et halsbånd før jeg var ferdig. Men det spiller jo ingen rolle, kontra det at en hund skader seg eller får vondt.

Hunden gikk det veldig bra med, han var i helt fin form etterpå, men ble hentet med bil derifra, slik at vi kunne observere han og være helt sikker på at han ikke pådro seg noen skader.

Så hva lærte jeg av dette? Nummer én: hadde det ikke vært for at jeg ALLTID har med meg en skarp kniv på tur, hadde jeg måttet stå der å se på at hunden min kveltes. Nummer to: stol aldri på at hundene blir stående i sin posisjon, å absolutt ikke når jeg har unge hunder fremst.

Skjelven å gråtkvalt kjørte jeg videre – adrenalinet pumper greit etter en sånn hendelse. Dette er selvfølgelig ikke normalen, og i løpet av min fartstid som hundekjører er dette så langt det værste jeg har opplevd. Det er risiko med alt man holder på med, å én ting er i alle fall sikkert: hvis du er en som fryser til å ikke klarer å handle raskt når ting går galt – har du ingenting bak en hundeslede å gjøre.

Så, nå har vi kommet oss trygt tilbake til hundegården, etterfulgt av godt stell og mat. Nå skal jeg riste av meg siste rest av skjelven, å ta en rolig kveld.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg