«Hjernen din ligger i gips, og der må den få lov til å være»

Hun er ganske flink den dama. Har møtt henne alt mellom to ganger i uken og én gang måneden siden ulykken. Jeg har i dagboken min skrevet noen utdrag om hvordan kriseteamet jobbet iherdig i ukene etter, og tenker ofte at de er noen virkelige superhelter. Et utdrag fra det jeg har skrevet høres slik ut:

«Året oppsummert har egentlig bare vært et eneste stort kaos. Ulykken inntreffer den 31.August, å hele livet som vi en gang kjente det forsvant under beina på oss. En hel by i sjokk og i sorg. Et tungt teppe hang over Alta den uken, og selv om det tunge teppet har lettet fra livene til de aller fleste i byen, står vi fortsatt igjen i skyggen av det.

Jeg er takknemlig og rørt over alle de som har stilt opp og gjort alt de kunne for å være tilstede og bidra for de berørte, og kanskje litt skuffet over at de som man tidligere kanskje hadde ansett som en støttestein i livet- plutselig ble stille. Men samtidig må jeg minne meg selv på at det ikke finnes noen fasit på hvordan mennesker skal håndtere sorg, enten man er direkte pårørende eller sekundære pårørende.

Jeg for min egen del la i grunn ikke merke til menneskene rundt meg som kom å gikk i dagene etter ulykken, men jeg husker et kriseteam som jobbet intensivt for å rekke over alle familiene, og at de jobbet som helter. Frivillige mennesker som stiller opp når andre får fundamentet de en gang sto stødig på knust i tusen biter. Takk for at dere gir deres verdifulle tid til andre, dere var suverene i dagene å ukene som gikk i etterkant.» 

Jeg er heldig som har fått fortsette å gå til en som kjenner så godt til hele situasjonen. En som har fulgt meg siden dag én etter at alt ble feil. Den dama der er fantastisk, og jeg er glad for at jeg har henne.

Hun minner meg ofte på ting, når jeg stritter i mot alt hode går igjennom. Hun sier det så vell: «Hjernen din ligger i gips nå, å der må den få lov til å ligge å reparere seg selv». Hode er komplekst, det er det liten tvil om.

 

Det er slitsomt, energikrevende og vondt å jobbe med så smertefulle og ømfintlige ting så intensivt. Men det er viktig, tror jeg.

Søker tilflukt i mitt eget lille bomberom i hundegården nå tror jeg, trekker meg tilbake å lar kroppen holde på med det den trives med. Pels-terapi, i frisk luft. Så da er det vell bare å sele på og dra av sted..

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg