Hundekjøring reddet et liv

Skrevet 24.August.2020:

Livet gir, og livet tar.. Etter snart et år siden helikopterulykken i Alta føles det nærliggende å dele noen følelser omkring det å drive med en så takknemlig sport.. Når livet tar, med store bokstaver, og man føler man sitter igjen tomhendt, fortsetter mine lagkamerater å gi av seg selv, dag etter dag. Ja selv de dagene når det ikke har funnes én eneste god grunn til å reise seg, har de stått der – proppfulle av kjærlighet og lykkelige for å se MEG. Utgrått og snufsete, med poser under de øynene som aller helst bare ville bli liggende mot putelakenet å gråte i morges, har jeg nå kommet rundt hushjørnet med en altfor stor vinterbukse. “Endelig er hun her” tenker de, “vår kjære Elisabeth, som vi har savnet deg siden i går kveld”. Ubetinget, ren og pur ærlig kjærlighet.

Det er denne kjærligheten som har fått meg opp hver morgen, og fortsetter å gjøre det hver eneste dag. Takk. Takk til den ene hunden min Stark som knakk et par ribbein i vinter, gikk igjennom en stor operasjon og trengte kontinuerlig oppfølging i en hel måned. Du lot meg pleie dine sår, og på en helt spesiell måte så pleide vi hverandre. Ved å ligge våken om natten å passe på deg, stable deg opp på beina når du falt og gi deg smertelindring når smerten var som verst – stablet jeg, på en helt spesiell måte, meg selv litt opp igjen også. Og selv om vi stadig snubler over en grein igjen begge to, så vet vi at vi har hverandre.

Mørketiden var den absolutt verste perioden etter ulykken så langt, og de evig lange og mørke dagene føltes mest som de fløyt over i hverandre. Jeg husker ikke alle dagene, langt derifra, men det sies at noe hukommelse kan gå tapt i kampen mot et traume. Men jeg husker stjernene, frostrøyken av hardtarbeidende hunder framfor sleden, og jeg husker lyden av meiene mot snøen som knirket ifra seg i det vi passerte. Jeg husker skyggene – skyggene fra hodelykten som skapte figurer av hundekropper i snøen, og av trærne som hengte tungt over elven av nok et år med historisk mye nedbør. Jeg husker at jeg bevist valgte å ikke bruke verken hansker eller en tjukk vinterjakke slik jeg burde gjort i 20 minusgrader, fordi at følelsen av at den iskalde luften smidig passerte kroppen min, var bedre enn å kjenne på ingenting.

Hundekjørersporten har gitt meg så ufattelig mye det siste året, og det gir meg noe å glede meg over hver eneste dag når livet ellers røyner på. Selv om planen var, lenge før livet falt sammen i småbiter, å stille til start i Europas lengste hundeløp – Finnmarksløpet i 2021, så har det hårete målet fått en helt annen betydning for meg nå. Når jeg har brukt stort sett hver eneste dag etter ulykken i hundegården, er det naturlig at selv om jeg alltid er munter når jeg er omkring hundene, så har de vært en essensiell del av det verste og tyngste året i hele mitt liv. Dette innebærer at parallelt med et sorgarbeid som føles ut som det aldri skal ta slutt eller bli lettere – har vi sammen trent mot et mål som er mye større enn oss selv. Målet om å stille til start i Finnmarksløpet i Mars 2021 håper jeg vi lykkes med, og om vi klarer å gjennomføre løpet har vi sammen overlevd nesten to år av noe jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å komme meg igjennom, samtidig som vi har gjennomført et langt å prestisjefylt løp.

Oppi det hele må jeg rette en stor takk til foreldrene mine og samboeren min, som har vært mine absolutt største støttespillere igjennom dette året, uten dem vet jeg ikke om jeg hadde klart å ta vare på verken meg selv eller hundene. De har løftet meg opp å fram hver eneste dag og uten dem hadde det nok ikke blitt noe ut av noen ting. Selv om hundene har vært og er min terapi – hadde jeg ikke kommet meg ut ytterdøra engang hadde det ikke vært for at de noen dager etter ulykken fysisk kledde på meg, hjalp meg ut i hundegården å sa: «Elisabeth, hundene trenger deg – og du trenger hundene – sammen skal vi klare dette».

Håper du vil følge meg på veien!

19 kommentarer
    1. Helt fantastisk fint å lese Elisabeth! Gleder meg til å følge deg videre, kjør på å lykke til!❤️

    2. Så flott at du skriver, og takk for at du deler med oss! Tror dette kan hjelpe mange, og forhåpentligvis være til hjelp for deg. Du skriver så godt – fortsett med det!

    3. Glad for at du har noe som du kan vise din kjærlighet til og som gir utrolig terapi. Lykke til med FL og forsett med lærerskolen når du har krefter til det. Du blir en utrolig flott lærer❤️

    4. Da vi møtte deg og hundene for første gang på gården i Tverrelvdalen i begynnelsen av november i fjor, var du full av liv og energi. Du var så glad og imøtekommen. Vi kunne ikke tenke oss at du samtidig bar på en dyp sorg. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss da din mor fortalte om ulykken mens vi drakk kaffe. Da forsto vi at det var hundene og familien din som ga deg gleden og livsmotet. Og hadde den lille valpen vi falt for, kunnet snakke, ville hun ha sagt: «Elisabeth har gitt oss det viktigste av alt, kjærlighet». Geassi sine – eller Modig som du kalte henne – første 14 uker hos deg, skapte en trygg og glad valp. Noen ganger kan også vi ha tunge dager av ulike årsaker, men alt blir lysere og lettere når Geassi smiler med hele kroppen og øynene og vil være den beste vennen i hele universet. Takk for at vi fikk kjøpe nettopp Geassi. Hun har beriket våre liv. Masse lykke til videre med treningen, forberedelsene og selve løpet i mars.

    5. Sterkt, gripende og også morsomt å lese, det er jo akkurat sånn det er med hunder, tar imot deg somm om du ikke har vært der på leeenge, når du kommer. Og for et fint bilde av deg med valpen, det var virkelig fint!

      1. Tusen takk Nils Gudmund, ja hundene er en gave i livet og vi er privilegerte som får ha dem ❤️ God helg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg