Den som intet våger..

Det er noe jeg har tenkt en del på siden jeg opprettet denne bloggen for litt over en uke siden. Noe jeg kjenner har påvirket meg litt, og jeg har tatt flere valg i det siste basert på nettopp dette. Når jeg satt for litt over en uke siden å vurderte om jeg skulle takke ja til å gå over til hoveddomenet til blogg – kjente jeg det stakk litt i magen.

Alle disse spørsmålene kom strømmende på, som for eksempel “er jeg bra nok?”, “vil folk lese dette?”, “Hva kommer andre til å tenke om dette da?”, “kommer jeg til å få kommentarer på at jeg er teit som i det heletatt prøver?”.

Jeg var livredd for hva andre kom til å mene om meg, og hva andre kom til å tenke. Spesielt siden jeg åpnet bloggen med uttalelser fra en vond tid, som var vanskelig for langt flere enn bare meg selv. Jeg var usikker på om jeg skulle tørre – til tross for at jeg egentlig elsker å både skrive, ta bilder, dele, for ikke å snakke om det faktum at jeg tror vi trenger flere der ute som våger å fortelle at livet ikke er perfekt.

Jeg har heldigvis bare fått positive tilbakemeldinger så langt, men er forberedt på at det garantert er og vil komme mennesker der ute som ikke liker meg i det heletatt. Men sannheten er jo at det spiller jo egentlig veldig liten rolle.

Jeg føler ofte det er et press om at alt man gjør skal man gjøre best, og hvis man deltar i en konkurranse så skal man vinne. Hvis det ikke tar de største nyhetene i VG er det vell ikke verdt å snakke om i det heletatt? Et håpløst syn på livet, for man kan da vell ikke være best i alt? Da er det jo ikke vits å starte med noe i det heletatt.

Mesteparten av tiden ser jeg slik ut, og det må da være helt innafor.

Poenget mitt her er at jeg kommer ikke til å vinne finnmarksløpet selv om jeg har meldt meg på, og det er ikke formålet heller. Jeg deltar fordi jeg tror det kommer til å bli en utrolig fin opplevelse for meg å hundene og fordi jeg elsker hundekjøring. Jeg kommer aldri til å bli best på blogg, men jeg har lyst til å skrive blogg fordi jeg elsker å skrive, og fordi jeg av og til tror jeg har noe fornuftig å komme med.

Hadde noen kommet til deg å sagt at “jeg skal starte opp mitt eget firma” så hadde du sagt; så gøy, det blir nok morsomt, spennende og utfordrende – jeg ønsker deg lykke til på veien. Jeg forstår ikke hvorfor samfunnet ikke kan ha en likedan innstilling til han som skal bli med i EM i sparksykling eller hun som skal satse på Instagram. Hvorfor kan vi ikke oppfordre hverandre til å våge å gjøre det som er annerledes, litt skummelt eller attpåtil litt rart? Hvis du er et godt medmenneske vil du støtte opp omkring uansett hva noen har funnet ut at de skal starte med, og heie de fram fra sidelinjen.

Så ja, jeg er kanskje litt teit som oppretter en blogg og publiserer innlegg tre gang for dagen, og jeg er kanskje litt teit som starter ut i et Norgesmesterskap uten noe mål og mening annet enn å komme meg igjennom – men hva er livet om vi ikke etterstreber å gjøre det vi drømmer om og har lyst til?

Start med det prosjektet, ta den telefonen du har utsatt, si opp jobben for å satse for deg selv, by på deg selv og fortsett å prøv. Det er ikke sikkert at du lykkes, men da slepper du i allefall å sitte på gamlehjemmet om mange år å tenke: “Hvis jeg bare hadde..”, “Jeg skulle ønske jeg turte å..” – om du er så heldig at du får lov til å bli gammel sammen med de du er glade i. For det er ingen selvfølge det heller.

4 kommentarer
    1. Du er ikke teit, du e gørrtøff! Utvikling skjer utfor komfortsonen. Det e fint at du går foran, det inspirerer oss andre😘

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg