Mørke

Mørke er et så veldig beskrivende ord noen ganger. Når ingen andre ord egner seg, og ting er for vonde til og i det heletatt prøve å beskrive – da er det mørkt.

Jeg er så heldig at jeg har mange gode mennesker rundt meg, som titt å stadig spør hvordan jeg har det. Mange som bryr seg om meg – det er en trygghet. Men hvordan svarer man egentlig på hvordan man har det, når man ikke har det så greit?

Vi har brukt mye tid de siste dagene på å kjøre i mørket. Vi har benyttet mest mulig av dagslyset til å utforske byene vi har passert, gjøre nødvendige ærend og kose oss på tur. Når mørket har begynt å sige på, har vi pakket sammen campen å kjørt avgårde. Sola går ned bak fjellene, by blir erstattet med langstrakte sletter med skog og møtende trafikk blir et sjeldnere å sjeldnere syn.

Det beskriver det egentlig ganske godt.
Å kjøre langs mørke veier- uten noen andre holdepunkter enn dine egne lys som i utgangspunktet er ganske svekket. Av og til møter du en og annen bil; en lyskilde fra det fjerne. Det er godt å få en avveksling fra de mørke og seige veiene av og til: godt at noen streifer forbi å lager både lyd og lys i det de passerer. Det varer bare i noen sekunder og i det de har passert er det mørkt igjen. Hadde nesten glemt hvor mørk denne veien var jeg. Konsentrerte meg nok litt for mye om det lyset som kom i mot meg, så i det den er passert, treffer mørket meg som en vegg igjen. Har du sett en så mørk vei noen ganger eller? Om jeg bare visste hvordan man fikk et sånt ekstra lys på veien, så jeg i det minste kan få se konturene av det som er rundt meg.

Familien min og hundene mine er mine ekstralys, og de dagene det er så mørkt at jeg knapt nok tør å bevege meg framover langs veiene, bruker jeg alle ekstralys som overhode mulig. Jeg vet det ikke er en enkel jobb å bære, og jeg vet også at hvis man låner bort sitt eget lys litt for lenge – kan det være vanskelig å finne veien tilbake på egenhånd.


Det som derimot er fint med mørke veier, er at så vidt jeg vet, kommer som oftest lyset tilbake. Når tiden er inne, lysner det plutselig litt, og man får et etterlengtet gjensyn med omgivelsene rundt seg igjen. Du vet det nok ikke før du har kjørt en alt for lang strekning i mørket med dårlig lys på bilen, hvor mye man kan savne å kunne se, omså bare litt. Jeg gleder meg til det lysner igjen – og håper inderlig at sola kommer opp igjen en dag også, er lenge siden jeg har sett den nå, føles faktisk som et helt liv siden.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg