Spa, farmen og uhell i hundegården

Etter en herlig spa-behandling er det bare å skyndte seg i sofaen å skru på favorittprogrammet. Har ikke egentlig noe favorittprogram, men går med en hemmelig drøm om å vinne farmen en dag, så det følger jeg med på.

Fikk bekreftet mine mistanker på spa-timen i allefall – jeg er ganske anspent i muskulaturen og ellers hele kroppen egentlig. Men jeg hadde en viss aning om nettopp dette, da kroppen har føltes som en hundre år gammel potetplukker de siste morgenene når jeg har knekt meg opp av senga. Har ofte tolvtimers netter, men ligger gjerne våken å tenker i ti av dem.

Hadde som vanlig en superfin tur med hundene idag. Jeg elsker å kjøre i dagslys! Hadde et lite uhell i det jeg skulle starte ut, da hovedhundegården som jeg på det tidspunktet hadde 10 hunder løs inni bestemte seg for å åpne seg. Det var ti overivrige huskyer, som løp i ring rundt på tomta, i mellom saueflokken og løpske tisper.

Egentlig burde hele hendelsen vært filmet, da jeg løp rundt i gummistøvler, en alt for stor vinterbukse og en fleeze i 5XL som jeg bruker å kaste over skuldrene mens jeg holder på å gjøre klart til start- samtidig som jeg holdt to bikkjer unna strømgjerdet, prøvde å skjerme en løpsk tispe, måtte halvveis sitte oppå fôrbøtta for å indikere til hundene at jeg ikke inviterer på buffe og for ikke å snakke om de hundene som allerede sto klare i linesettet. Den filmsnutten hadde antagelig vunnet no pris, for årets surrehue eller no i den duren.

Men, det var bare min egen skyld, burde dobbeltsjekket at den porten var helt lukket. Som du sikkert forstår ble ikke hendelsen filmet, men har mange andre fine bilder fra idag, som selvsagt kun viser det harmoniske ved hundekjøring. Skal begynne å feste på meg en go’pro – jeg lover.

Virkelig happy dogs nå når snøen har kommet, ja og happy eier da selvfølgelig. I allefall når jeg er på tur med disse.

Så da gjenstår det bare å krype under pleddet i sofaen, ivareta den avslappede atmosfæren jeg fikk med meg fra spa’s så lenge som mulig, og legge en slagplan på hvordan jeg kan vinne farmen en dag.. hehe, manisk sa du?

 

 

 

Ti tanker på en Onsdag

Har du noen ganger prøvd å skrive ned ting? Bare for å få «skrevet det ut» av hodet? Det fungerer faktisk bedre enn man skulle tro. Å selv om det er mange tanker oppi hodet mitt som ikke egner seg i det offentlige akkurat nå, er det noen andre ting jeg har tenkt ekstra på i det siste..

✗ Jeg har vært så heldig å få et gavekort på spa behandling av en god venninne, det skal jeg bruke idag og jeg gleder meg skikkelig.

✗ Jeg venter i spenning på noen sponsede produkter som er på vei i posten 🖤🖤 (til hundene, ikke til meg)

✗ Nå når vi fikk vårt første snøfall, kan det like så greit komme en meter snø – for så å stoppe. Det er glatt i løypene nå, det er ekkelt føre å jeg gleder meg mest til å ta sleden fram å til hundene får mykt underlag å løpe på.

✗ Jeg synes årets TV-aksjon er skikkelig fornuftig, å jeg håper alle har bidratt med det de har mulighet til. Selv om vi kanskje ikke merker så mye til plasten i havet her oppi lille Norge, har jeg dykket i maange forskjellige land – og det er så trist å se at havet forsøples, korallene dør og dyrearter er utrydningstruet.

Guacamole. Jeg har sinnsykt lyst på hjemmelaget guacamole 😂

 

✗ Jeg håper at Finnmarksløpet og de andre hundeløpene kan gjennomføres på nogenlunde normalt vis, til tross for covid.

✗  Fant nettop ut finnmarksløpet har NM status i år, som vil si at hvis alt går etter planen kan jeg skilte med å ha vært med på både et VM og et NM

 

✗ På fredag er vi invitert til svigers på middag, det er alltid like koselig 🖤

 

✗ Bilen min ble kondemnert av forsikringsselskapet. Til tross for at det er en ganske ny bil, ga de opp å reparere den etter flere motor og girkasse skift. Jeg er glad for at jeg slipper enda flere uker i «midlertidig bil» mens min er på verksted, og jeg kan kjøpe meg en ny en – så for meg var det bare positivt.

✗ Har du noen gang sett en hval ligge på land å sove? Hvalen er jo et pattedyr, som vil si at den ikke har gjeller, men trenger oksygen fra lufta. Så hvor sover egentlig hvalen? Kan den drukne mens den tar seg en hvil? Google det – sykt imponerende dyr!

haha, ja, det bruker jeg min onsdag til. Blir ofte sykt imponert av nye ting jeg lærer. Skal kjøre ut med hundene nå, gleder meg til rim i kinna. Ha en fin onsdag folkens 🖤

Der sjelen får ro, hjertet får hvile og tankene fri!

Trenger vell ikke skrive stort mere enn overskriften sier, den taler for seg. Skulle gjøre unna en treningsøkt med hundene, men endte opp med å være ute i nesten fem timer. Når kroppen er urolig, hjertet gjør vondt og hode jobber på høygir – det er da man føler et sterkt behov for å rømme.

Mitt fristed er som nevnt mange ganger hundegården, et bomberom, et trygt lite kryp-inn. Stedet hvor sjelen får ro, hjerte får hvile og tankene fri. Timene går så utrolig fort der ute, og jeg kjenner oppriktig på en sjelefred jeg ikke finner noen andre steder på kloden. Fikk til og med bursdagssang av de – i det de heiv i et skikkelig ule-kor.

Snøen har lagt seg på bakken her nå, og selv om vi enda trener med sekshjuling, bidrar snøen til at alt føles lysere og lettere ut. Hadde en skikkelig fin tur, og sitter nå glad og fornøyd med rødsprengte kinn. Finnes ikke noe bedre enn det, spør du meg.

Jeg håper alle er så heldige som meg at de har et slikt fristed i livet sitt, hvor alt annet stopper opp og er uviktig i øyeblikket –  hvor selv de mørkeste dagene blir lyst opp og de blekeste kinn blir lyserosa.

Så glad er en 22 år gammel hundekjører som får feire bursdagen sammen med sine 21 Alaska Huskyer!

Ha en fiin kveld  🖤

 

En helt vanlig Tirsdag, for de fleste

En helt vanlig Tirsdag. Kaster et blikk på kalenderen. 22 år siden denne kroppen kom til verden i dag. Ikke noe rund dag akkurat. Synes det er vanskelig å skrive noe i dag.

Hadde livet vært annerledes, hadde jeg nok gledet meg vilt til denne dagen, flere uker i forveien. Vi hadde nok planlagt alskens måter å feire dagen på, lagt planer for helgen både før og etter dagen.

Vi har alltid lagt mye i bursdagsfeiringer, vi to. I det øyeblikket klokken viser 23.59 kvelden før sitter vi klare, til å enten ringe, sende hundrevis av snaps, se igjennom minner fra den siste tiden. Snakke om det som har vært, glede oss til det som kommer.

I år var det stille når klokken bikket 12. Ikke en lyd. Stillhet kan være den mest bråkete lyden i verden av og til, når tankene bare er et eneste kaos og alt du trenger er noe du aldri kan få tilbake. Det gjør skikkelig vondt.

Våknet opp i min egen seng i morges, vi kom hjem sent i går kveld. Var godt å se hundene igjen, ja og familien, de er helt greie de også noen ganger.

De hadde laget frokost til meg, med alle mine favoritter, handlet og styrt for å glede meg. Det er skikkelig fint gjort, synes jeg.

 

Dagen blir, en helt vanlig Tirsdag. Det er jo det det er, for de aller fleste. Det er bare det at ved alle spesielle dager som tidligere var spesielle for oss, blir tomrommet så ekstra stort. Vet vi er mange som føler det sånn, mange som kjenner det ekstra godt.

Skal samle familien til helgen, litt for å feire, men mye for å være sammen. Familie er virkelig viktig for meg – for hva er man egentlig uten en familie rundt seg, som man kan henvende seg til i både glede og sorg, oppturer å nedturer, både for å le og gråte? Jeg hadde ikke stått her i dag hadde det ikke vært for dem.

Skal feire dagen med å kjøre en tur med hundene tror jeg, har jo kommet snø på bakken siden sist. Det blir bra!

Ha en fin, helt vanlig, Tirsdag 🖤

 

 

 

Tidenes smarteste trekk – jeg må slutte å tro at jeg er så handy

Vi møtte på et ufyselig vær i går igjen. Fartsgrensen kunne vi glemme å overholde, kjørte nærmest slalom mellom biler som hadde kjørt i grøfta

Håper på å rekke helt hjem i kveld, men hvis vi skal fortsette å ligge bak bobiler med helårsdekk som kjører i 30 km/t i lange strekk, ser det mørkt ut.

Klarte å gjøre et skikkelig kunststykke av et påfunn i går, å siden jeg forbydde sjåføren om å verken le av meg eller prate om det – endte det med to timers stillhet i bilen.

Jeg tenkte jeg sku være supereffektiv, å gå å finne et sted hvor vi kunne fylle vann i vognen før vi forlot campingen. Glad å fornøyd visste jeg vei til sjåføren – pekte med en stødig hånd hvor vi skulle parkere slik at jeg kunne gå ut for å fylle vann. Liker å være handy, er jo egentlig vant til å styre aleine med saker og ting som de fleste andre unge kvinner ikke driver med.

i det jeg har fylt tanken halvfull med vann som vi planlegger å både drikke og dusje i, ser jeg en halvslitt plakat henge på fyllestasjonen. Den hengte på en slik måte at jeg måtte brette den opp for å se hva som sto med tydelige bokstaver i fet skrift. «Ferskvann, 15 meter -> -> ->» sto det. Faen.

Der sto jeg. Fylte vanntanken med den slangen man er hjertelig velkommen til å skylle campingtoalettet med. Var ikke en fyllestasjon vi sto med, var en tømmestasjon. For bæsj. Sa ingenting. Trakk pusten et par ganger før jeg måtte innrømme til sjåføren hva jeg hadde gjort. Det var det, slutt på drikkevann og dusj i vogna. Den må byttes ved første mulighet – ikke det at vi har passert så veldig mange butikker som selger vanntanker til campingvogner fordi en idiot har fylt tanken med en slange som er ment til å vaske en ukes gammel bæsj.

Tror jeg skal slutte å tro jeg er så handy, viser seg jo at det blir store ekstrakostnader av det. MEN til mitt forsvar var det svært dårlig merket, og jeg antar dessverre at det er langt flere enn meg som har gjort dette, for så å kjøre videre – lykkelig uvitende.

Så det var to timer i absolutt stillhet, jeg ble skikkelig grinete. Hater å gjøre feil, hater enda mere å innrømme det. Si det høyt liksom. Jaja, heldigvis vann å få kjøpt på flaske.

Dette er definitivt ikke mitt stolteste øyeblikk, men tenkte at hvis noen andre kanskje kan le litt av meg eller med meg, så er det verdt det.

Har bursdag i morgen, ønsker meg en ny vanntank til campingvonga, om noen skulle lure..

Håper du får en fin mandag 🖤

 

 

«Bare fem dager til helg»

Søndag igjen. Nok en uke passert, nok en uke med hjerteslag, nok en uke med åndedrag og nok en uke levd liv. Livet er veldig rart sånn sett – vi lever på lånt tid, og ingen av oss vet hvilken dag som er vår siste.

En mor satt rundt kjøkkenbordet her en dag, dro et langt pust før hun sa noen vell valgte ord. Hun gjør ofte det, denne moren. Middagene hjemme hos denne moren, skulle av og til vært skiltet med «til ettertanke», for hun planter ofte noe i meg som får kverne i toppen en stund, før jeg omsider innser at hun har rett – nok en gang.

Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang jeg hørte noen si «bare fem dager igjen til helg» på søndager eller ved ukens start, hadde jeg vært stinn av penger til nå. Gud hvilken fin hundegård jeg kunne bygd for de pengene! Uansett – det er noe sinnsykt deprimerende med den setningen der.

Alle må ha en jobb. Det er jeg innforstått med. Men hvis du allerede på søndagen, gleder deg til neste uke er over – har du gjort noe alvorlig galt på veien. Du skjønner det at livet ditt stopper ikke å venter på deg mens du sliter/kjeder deg igjennom mandag til fredag. Hjertet ditt går ikke i hvilemodus å sparer slagene til fredags ettermiddag når du endelig kan ta helg igjen.

Jeg selv har hatt en tendens til å basere livet mitt på helger og store hendelser, men har etter litt for mange «til ettertanke» middager funnet ut hvor sykt det egentlig er. Man har en tendens til å snakke så mye om «når jeg bare får bygd det huset, snekret den hytta, født den ungen, fullført den utdanningen, fått den ringen på fingeren.. Når jeg bare.. Da skal jeg». Vet du hva? Samtidig som du gikk å ventet på alle disse hendelsene i livet, eller til å slenge beina på bordet en fredags ettermiddag – så skjedde livet.

Jeg står nok kanskje ikke i den beste posisjonen nå til å skrike #nytlivet, men er det en sinnsykt kostbar å fæl erfaring jeg har så er det at før du vet ordet av det har dine dager passert – å det gjelder uansett om du lever til du er 25 eller 95. Hvorfor gidder du å bruke verdifulle år, på å grue deg til fem av syv dager i uka? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er min egen lykkes smed, og jeg tror faktisk det ligger noe viktig i det.

Du vet ordtaket «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet».
Hvis du tenker igjennom det, forkorter du livet ganske mye hvis du bare lever fra fredag til søndag.

 

Helgen i bilder – Norge på langs

God formiddag fra.. Namsskogan? Er ikke heelt sikker på hvor vi befinner oss nå, men skiltene langs veien sier E6, og vi beveger oss i retning nord, så vil tro vi kommer fram en gang. Dessuten blir det bare kaldere og kaldere jo lengere nord vi kommer, så kunne for den saks skyld bare kjørt etter gradestokken.

Gårsdagens etappe gikk ubeskrivelig sakte, og vi måtte kjøre langt under fartsgrensen hele veien.
I tillegg til at det var mørkt og dårlige veier, møtte vi på underkjølt regn, tåke og grusomt dårlige veier. Hadde vi bare kunnet kjøre opp Sverige hadde dette vært en hel del enklere, men vi har det heldigvis ikke travelt.

Ser at VG melder om veldig glatte veier i hele landet i dag, så ser ikke for meg at det blir å gå så veldig fort i dag heller, men jeg tenkte å dele noen bilder fra helgen vår så langt:

 

 

 

 

 

 

Trondheim var en våt fornøyelse, var regn fra vi kom til vi dro igjen..

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget har jeg prøvd å publisere siden tidlig i morges, men både mobildata og blogg.no har kranglet med meg hele dagen, og får ikke lov til å laste flere bilder inn i innlegget. Dette får duge fram til i ettermiddag i allefall!

 

 

Mørke

Mørke er et så veldig beskrivende ord noen ganger. Når ingen andre ord egner seg, og ting er for vonde til og i det heletatt prøve å beskrive – da er det mørkt.

Jeg er så heldig at jeg har mange gode mennesker rundt meg, som titt å stadig spør hvordan jeg har det. Mange som bryr seg om meg – det er en trygghet. Men hvordan svarer man egentlig på hvordan man har det, når man ikke har det så greit?

Vi har brukt mye tid de siste dagene på å kjøre i mørket. Vi har benyttet mest mulig av dagslyset til å utforske byene vi har passert, gjøre nødvendige ærend og kose oss på tur. Når mørket har begynt å sige på, har vi pakket sammen campen å kjørt avgårde. Sola går ned bak fjellene, by blir erstattet med langstrakte sletter med skog og møtende trafikk blir et sjeldnere å sjeldnere syn.

Det beskriver det egentlig ganske godt.
Å kjøre langs mørke veier- uten noen andre holdepunkter enn dine egne lys som i utgangspunktet er ganske svekket. Av og til møter du en og annen bil; en lyskilde fra det fjerne. Det er godt å få en avveksling fra de mørke og seige veiene av og til: godt at noen streifer forbi å lager både lyd og lys i det de passerer. Det varer bare i noen sekunder og i det de har passert er det mørkt igjen. Hadde nesten glemt hvor mørk denne veien var jeg. Konsentrerte meg nok litt for mye om det lyset som kom i mot meg, så i det den er passert, treffer mørket meg som en vegg igjen. Har du sett en så mørk vei noen ganger eller? Om jeg bare visste hvordan man fikk et sånt ekstra lys på veien, så jeg i det minste kan få se konturene av det som er rundt meg.

Familien min og hundene mine er mine ekstralys, og de dagene det er så mørkt at jeg knapt nok tør å bevege meg framover langs veiene, bruker jeg alle ekstralys som overhode mulig. Jeg vet det ikke er en enkel jobb å bære, og jeg vet også at hvis man låner bort sitt eget lys litt for lenge – kan det være vanskelig å finne veien tilbake på egenhånd.


Det som derimot er fint med mørke veier, er at så vidt jeg vet, kommer som oftest lyset tilbake. Når tiden er inne, lysner det plutselig litt, og man får et etterlengtet gjensyn med omgivelsene rundt seg igjen. Du vet det nok ikke før du har kjørt en alt for lang strekning i mørket med dårlig lys på bilen, hvor mye man kan savne å kunne se, omså bare litt. Jeg gleder meg til det lysner igjen – og håper inderlig at sola kommer opp igjen en dag også, er lenge siden jeg har sett den nå, føles faktisk som et helt liv siden.

Interiør-mani

Våknet opp til sidelengs regnvær i Trondheim i morges – trodde et øyeblikk det banket på døren inntil jeg forsto at selv om jeg har begynt å blogge var det usannsynlig at det var 300-400 stykker som banket intenst på veggene til campingvognen en lørdagsmorgen.

Vi kjørte inn til Leangen i natt, og fant oss en campingplass med strøm. Utfordringen var bare den at vi innså at vi manglet en strømadapter for å få strøm til vogna i det øyeblikket vi var ferdige å rigge oss til, og et øyeblikk vurderte vi å starte inn til Trondheim by på leit etter en adapter midt i svarte natta.

Lykken var da, at en eldre herremann så at vi hadde utfordringer, og kom gående ut for å se om det var noe han kunne bidra med. Mannen lånte oss et ekstra adapter han hadde liggende, og kom bort å hjalp oss å komme på plass. Sånne mennesker som han gjør meg utrolig glad, og jeg tar meg selv i å tenke at jeg vil være en sånn en – som kommer bort bare for å se om man kan bidra med noe for å gjøre livet lettere for andre.

Etter en bedre frokost dro vi avgårde til Ikea. Stedet man kommer inn i, men aldri ut fra igjen. Timene der inne gikk utrolig fort, og vi har herved begynt å handle inn ting og tang til vårt nye hjem. Tenk så heldige vi er. Halvveis i butikken, siktet jeg meg inn på en nydelig dobbelseng, hentet nærmest springfart for å kaste meg ned i et prakteksemplar av en himmelsk dobbeltseng som sto der å ropte på meg. Hadde ikke lest nyhetene i dag, hadde ikke fått med meg at smittetallene i Trondheim øker så det synger etter – og at det derfor ikke var lov å ta i møblene som sto til utstilling. Burde kanskje skjønt at det gule og svarte stripebåndet ikke var en del av høstens trender, men hvem vet vell hvilken mote som regjerer nå til dags.

Ble mye fint med i handlekurven, gleder meg vilt til å få det på plass i vårt nye hjem. Selv om jeg angrer på at jeg ikke har tatt Interiørarkitekten MED meg hit ned, er hun heldigvis bare en telefonsamtale unna.

 

Ble også snikfotografert på Ikea. Dessverre ikke av alle fansene jeg har rokket å opparbeide meg, de har jeg ikke sett så mye til – de må jo kanskje være redde for å komme bort å hilse på? Nei dette prakteksemplaret av et portrett sørget min kjære samboer for å forevige! Takk gud for at jeg har arvet fotogene trekk av mine forfedre..

Nå skal vi dra en tur inn til sentrum, hvis vi finner fram. Har fått tilbakemelding om at navigering ikke er min sterkeste egenskap, og siden jeg er dårlig å kjøre bil blir kartleser automatisk min tittel.

Ha en fin lørdag 🖤

 

 

 

Roadtrip – Norge på langs!

Tiden går fort i godt selskap. Vet ikke hvor timene siden i går har blitt av egentlig, samtidig som vi har rokket utrolig mye. Sist jeg oppdaterte var vi på hotellet i Porsgrunn, nå har vi ankommet Lillehammer.

Første stopp i går var Oslo, hvor vi var så heldige å treffe på Sara. Vi var på noen destinasjoner sammen på backpacking#1 og har ikke møtt hverandre siden livet ble snudd opp ned. Var godt å se Sara igjen, men også det var en påminnelse om alt som en gang var – men ikke lengre er.

Etter en god lunsj på Godt Brød i Oslo klarte vi omsider å lirke oss ut av bybildet. For et kaos å finne parkering midt inni tykkeste Oslo, til en stor bil å campingvogn.. Det var et lite evighetsprosjekt i seg selv – var vanskeligere enn å finne to likedanne sokker i den ukers gamle dungen min med rent tøy, og DET er en utfordring som krever heltemot å tålmodighet.

Skulle bare stoppe en liiten tur innom Ikea på ringsaker for å kjøpe noen småting til vogna. 3 timer og 6000 kroner senere kom vi småsvette ut av drømmedestinasjonen til to ferske husbyggere. Handlet bare ting til campingvogna i dag da, blir en ny tur innom litt høyere opp i landet underveis.

Kom omsider fram til Lillehammer, hvor min lillesøster har bosatt seg sammen med sin kjæreste. Hun har gått på Norges Toppidretts Gymnas i tre år, å falt visstnok pladask for byen – forståelig nok.

Hadde en utrolig koselig helaften med dem her på Lillehammer i går. Det var skikkelig deilig å prate ut etter alt for lang tid uten å ha sett hverandre.. Savner de hver dag!

Startet dagen med å rigge oss ordentlig på plass, dra å handle, og ordne en god frokost som vi inviterte Lillesøstra på! Skikkelig koselig å kunne stelle litt med henne når vi er her, da vi vanligvis er de som er gjestene når vi er her.. Timene går så fort når jeg er sammen med Marthe, hun sprer så utrolig mye glede uansett hvor hun er, og oppleves av de fleste hun møter som et friskt pust i en ellers grå hverdag.

Etter frokost tok vi oss en tur opp OL-trappene, for å se den fine utsikten over Lillehammer! For en vakker by – og ikke så dum med tanke på hundekjørermuligheter om vinteren heller.. kanskje en dag i framtiden, pakker vi hunder å utstyr i bilen.. Har jo egentlig en byjente inni meg et sted – får bare ikke levd ut sitt fulle potensiale hjemme i Alta..

 

I skrivende stund har vi vendt nesa enda lengre Nord, å har en plan om å rekke opp til Trondheim i kveld. Jeg gleder meg veldig til å begynne å handle til huset der, se på masse interiør å få inspirasjon!

Ha en finfin helg, det skal i allefall vi!