«Hjernen din ligger i gips, og der må den få lov til å være»

Hun er ganske flink den dama. Har møtt henne alt mellom to ganger i uken og én gang måneden siden ulykken. Jeg har i dagboken min skrevet noen utdrag om hvordan kriseteamet jobbet iherdig i ukene etter, og tenker ofte at de er noen virkelige superhelter. Et utdrag fra det jeg har skrevet høres slik ut:

«Året oppsummert har egentlig bare vært et eneste stort kaos. Ulykken inntreffer den 31.August, å hele livet som vi en gang kjente det forsvant under beina på oss. En hel by i sjokk og i sorg. Et tungt teppe hang over Alta den uken, og selv om det tunge teppet har lettet fra livene til de aller fleste i byen, står vi fortsatt igjen i skyggen av det.

Jeg er takknemlig og rørt over alle de som har stilt opp og gjort alt de kunne for å være tilstede og bidra for de berørte, og kanskje litt skuffet over at de som man tidligere kanskje hadde ansett som en støttestein i livet- plutselig ble stille. Men samtidig må jeg minne meg selv på at det ikke finnes noen fasit på hvordan mennesker skal håndtere sorg, enten man er direkte pårørende eller sekundære pårørende.

Jeg for min egen del la i grunn ikke merke til menneskene rundt meg som kom å gikk i dagene etter ulykken, men jeg husker et kriseteam som jobbet intensivt for å rekke over alle familiene, og at de jobbet som helter. Frivillige mennesker som stiller opp når andre får fundamentet de en gang sto stødig på knust i tusen biter. Takk for at dere gir deres verdifulle tid til andre, dere var suverene i dagene å ukene som gikk i etterkant.» 

Jeg er heldig som har fått fortsette å gå til en som kjenner så godt til hele situasjonen. En som har fulgt meg siden dag én etter at alt ble feil. Den dama der er fantastisk, og jeg er glad for at jeg har henne.

Hun minner meg ofte på ting, når jeg stritter i mot alt hode går igjennom. Hun sier det så vell: «Hjernen din ligger i gips nå, å der må den få lov til å ligge å reparere seg selv». Hode er komplekst, det er det liten tvil om.

 

Det er slitsomt, energikrevende og vondt å jobbe med så smertefulle og ømfintlige ting så intensivt. Men det er viktig, tror jeg.

Søker tilflukt i mitt eget lille bomberom i hundegården nå tror jeg, trekker meg tilbake å lar kroppen holde på med det den trives med. Pels-terapi, i frisk luft. Så da er det vell bare å sele på og dra av sted..

 

 

Ønskes kjøpt: flere timer i døgnet.

Selv om jeg det siste året absolutt ikke har gledet meg til helgene, prøver jeg alltids å gjøre noe koselig utav det – noe som gjør godt for kroppen i det minste. Denne helgen skal familien samles, og jeg synes det er veldig godt når vi alle er sammen. Selv om den tomme stolen blir mer synlig enn noen gang når hele familien er tilstede, er det noe med at vi alle sitter i samme båt og prøver å ro i samme  retning.

Før den tid har jeg nok av gjøremål på agendaen, og fredagen min vil se sånn høvelig slik ut:

✗ Dra på langtur med hundene. Eller, lang og lang. Det er den lengste turen vi har hatt i år, og den går under 3 mil. Det har kommet en hel del snø i natt, og jeg håper vi får fint føre.

✗ Samtale med kriseteamet. Dette er et supplement jeg får i tillegg til psykolog for å få enda bedre kontinuitet i behandlingen.

✗ Middag hos svigers 🖤 jeg har lovet å ta med min hjemmelagde guacamole, så må rekke å lage det en eller annen gang før det.

 Dra på behandling med en av hundene mine. En av lederhundene mine er halt, så jeg må finne ut av hva som er problemet og hva jeg må gjøre for at hun skal bli bra igjen.

✗ Bake. Skal bake litt før familiesammenkomst på lørdag. Baking er forresten en fin aktivitet når hodet er komplett kaos – for da må du konsentrere deg å fokusere hundre prosent på det du holder på med(Les: jeg må det, fordi jeg ikke er en særlig god kokk)

 

Har selvsagt mange andre små gjøremål også, men  alle må vell både vaske litt klær og rydde litt i saker og ting i blant. Håper jeg rekker igjennom alle gjøremål for dagen, så slipper hele helga å gå til ting som ikke ble gjort i ukedagene(ender ofte opp sånn uansett)..

Ha en fin fredag 🖤

 

 

 

Vi har så ufattelig mye å lære av den eldre generasjonen

Jeg har jobbet på sykehjem og i eldreomsorgen i mange år. Da jeg startet i jobben var det i utgangspunktet bare for å tjene litt penger ved siden av skolen, og for å kunne spare til de reisene jeg hadde framfor meg. Lite viste jeg om hvilken erfaring jeg ville bære med meg i sekken derfra.
De årene jeg var ansatt der har på mange måter vært med på å forme meg som menneske, og bidra til at jeg har noen syn på livet som jeg oppfatter at mange ungdommer nå til dags ikke har – jeg prøver i allefall, å minne meg selv på de tingene jeg lærte i min fartstid på sykehjemmet.

Det mest lærerike med jobben var uten tvil det å få lov til å ha lange samtaler med mennesker som har levd et langt liv, og opplevd mer enn vår generasjon antagelig noen gang kommer til å gjøre. En generasjon som har levd et liv som ikke var styrt av verken sosiale media, kroppspress eller flinkpike fenomenet. En generasjon som levde litt etter “fra hånd til munn” prinsippet, jobbet hardt for alt det de ønsket å oppnå, og et samfunn hvor nestekjærlighet sto øverst på lista.

Jeg stilte ofte ganske dype spørsmål, der det var passende, hvor svarene har fulgt med meg hver eneste dag i livet siden den gang. De aller fleste svarte mer enn gjerne på spørsmålene jeg hadde, og satt stor pris på at jeg tok meg tiden til å snakke med de, se de, anerkjenne de for det livet de har levd – og ikke det faktum at de er pleietrengende nå. Oftest stilte jeg spørsmål som “hvis du hadde kunne gjort noe annerledes, hva ville du gjort da?” og “hvis du kunne gitt et råd til den 16 år gamle versjonen av deg selv, hva ville du sagt da?”

De vanligste svarene på hva de ville gjort annerledes var: jeg hadde brukt enda mer tid med familien, jeg hadde prioritert å lage enda flere opplevelser sammen med de jeg er glade i, jeg skulle ønske jeg var flinkere å invitere til sammenkomster med nære og kjære, jeg skulle ønske jeg jobbet mindre – pengene har aldri bringt med seg lykke uansett.

Fellesnevneren for alle svarene jeg fikk igjennom mange år var at gode relasjoner og fine opplevelser var det som virkelig betydde noe. INGEN svarte at de skulle ønske at de jobbet mer, tjente mer penger, kjøpe seg en fin bil eller bodde i et finere hus. Ingen. Det var ikke noen som sa at de var glade for at de hadde mye penger på kontoen, eller at de hadde byens mest fancy`e bryllup.

En rynkete hånd. Et helt liv med erfaringer, hardt arbeid og stå på vilje. En hånd som har møtt på glede, sorg, oppturer og nedturer. En nesten ferdigskrevet historie, noens mor og noens barn.

På mange måter skulle jeg ønske at jeg vokste opp sammen med denne generasjonen. Hvor din verdi ikke ble målt opp i hvor mye penger du har, hvor fin bil du har, hvor stort huset ditt er eller hvor mange merkeplagg du har. Jeg skulle ønske vi levde i et samfunn hvor vi i større grad bygget opp under andres suksess, framfor å skule på andre som virkelig mestrer det de holder på med. Hvor fokuset lå på å finne lykken i de tingene og menneskene man har rundt seg, framfor å alltid søke etter noe mer. I følge de menneskene jeg var så heldig å få treffe igjennom jobben min, vil du aldri finne lykke om du alltid skal etterstrebe det alle andre har og oppnår – men i det øyeblikket du slår deg til ro med det du har, og virkelig vender blikket ut til de du har rundt deg, da vil du bli lykkelig.

Vi har så mye å lære av denne generasjonen. De hendene som har vært med på å bygge opp et land som sto i flammer. De som har banet vei for oss, kjempet våre kamper og tatt vare på vårt land. Jeg vet noen av de river seg i håret av hvordan samfunnet har utviklet seg til å bli. De har sagt det.

Neste gang du besøker din mamma, pappa, bestemor, bestefar, oldemor eller oldefar – spør de hva de er takknemlige for i livet. Spør hva de ville gjort annerledes. Jeg tviler på at svaret er “jeg skulle ønske jeg trente litt hardere, så jeg fikk en finere rompe” eller “Angrer på at jeg ikke jobbet litt mer, så jeg kunne bygd et større og finere hus”.

Spør – og lytt.

 

 

 

 

Spa, farmen og uhell i hundegården

Etter en herlig spa-behandling er det bare å skyndte seg i sofaen å skru på favorittprogrammet. Har ikke egentlig noe favorittprogram, men går med en hemmelig drøm om å vinne farmen en dag, så det følger jeg med på.

Fikk bekreftet mine mistanker på spa-timen i allefall – jeg er ganske anspent i muskulaturen og ellers hele kroppen egentlig. Men jeg hadde en viss aning om nettopp dette, da kroppen har føltes som en hundre år gammel potetplukker de siste morgenene når jeg har knekt meg opp av senga. Har ofte tolvtimers netter, men ligger gjerne våken å tenker i ti av dem.

Hadde som vanlig en superfin tur med hundene idag. Jeg elsker å kjøre i dagslys! Hadde et lite uhell i det jeg skulle starte ut, da hovedhundegården som jeg på det tidspunktet hadde 10 hunder løs inni bestemte seg for å åpne seg. Det var ti overivrige huskyer, som løp i ring rundt på tomta, i mellom saueflokken og løpske tisper.

Egentlig burde hele hendelsen vært filmet, da jeg løp rundt i gummistøvler, en alt for stor vinterbukse og en fleeze i 5XL som jeg bruker å kaste over skuldrene mens jeg holder på å gjøre klart til start- samtidig som jeg holdt to bikkjer unna strømgjerdet, prøvde å skjerme en løpsk tispe, måtte halvveis sitte oppå fôrbøtta for å indikere til hundene at jeg ikke inviterer på buffe og for ikke å snakke om de hundene som allerede sto klare i linesettet. Den filmsnutten hadde antagelig vunnet no pris, for årets surrehue eller no i den duren.

Men, det var bare min egen skyld, burde dobbeltsjekket at den porten var helt lukket. Som du sikkert forstår ble ikke hendelsen filmet, men har mange andre fine bilder fra idag, som selvsagt kun viser det harmoniske ved hundekjøring. Skal begynne å feste på meg en go’pro – jeg lover.

Virkelig happy dogs nå når snøen har kommet, ja og happy eier da selvfølgelig. I allefall når jeg er på tur med disse.

Så da gjenstår det bare å krype under pleddet i sofaen, ivareta den avslappede atmosfæren jeg fikk med meg fra spa’s så lenge som mulig, og legge en slagplan på hvordan jeg kan vinne farmen en dag.. hehe, manisk sa du?

 

 

 

Ti tanker på en Onsdag

Har du noen ganger prøvd å skrive ned ting? Bare for å få «skrevet det ut» av hodet? Det fungerer faktisk bedre enn man skulle tro. Å selv om det er mange tanker oppi hodet mitt som ikke egner seg i det offentlige akkurat nå, er det noen andre ting jeg har tenkt ekstra på i det siste..

✗ Jeg har vært så heldig å få et gavekort på spa behandling av en god venninne, det skal jeg bruke idag og jeg gleder meg skikkelig.

✗ Jeg venter i spenning på noen sponsede produkter som er på vei i posten 🖤🖤 (til hundene, ikke til meg)

✗ Nå når vi fikk vårt første snøfall, kan det like så greit komme en meter snø – for så å stoppe. Det er glatt i løypene nå, det er ekkelt føre å jeg gleder meg mest til å ta sleden fram å til hundene får mykt underlag å løpe på.

✗ Jeg synes årets TV-aksjon er skikkelig fornuftig, å jeg håper alle har bidratt med det de har mulighet til. Selv om vi kanskje ikke merker så mye til plasten i havet her oppi lille Norge, har jeg dykket i maange forskjellige land – og det er så trist å se at havet forsøples, korallene dør og dyrearter er utrydningstruet.

Guacamole. Jeg har sinnsykt lyst på hjemmelaget guacamole 😂

 

✗ Jeg håper at Finnmarksløpet og de andre hundeløpene kan gjennomføres på nogenlunde normalt vis, til tross for covid.

✗  Fant nettop ut finnmarksløpet har NM status i år, som vil si at hvis alt går etter planen kan jeg skilte med å ha vært med på både et VM og et NM

 

✗ På fredag er vi invitert til svigers på middag, det er alltid like koselig 🖤

 

✗ Bilen min ble kondemnert av forsikringsselskapet. Til tross for at det er en ganske ny bil, ga de opp å reparere den etter flere motor og girkasse skift. Jeg er glad for at jeg slipper enda flere uker i «midlertidig bil» mens min er på verksted, og jeg kan kjøpe meg en ny en – så for meg var det bare positivt.

✗ Har du noen gang sett en hval ligge på land å sove? Hvalen er jo et pattedyr, som vil si at den ikke har gjeller, men trenger oksygen fra lufta. Så hvor sover egentlig hvalen? Kan den drukne mens den tar seg en hvil? Google det – sykt imponerende dyr!

haha, ja, det bruker jeg min onsdag til. Blir ofte sykt imponert av nye ting jeg lærer. Skal kjøre ut med hundene nå, gleder meg til rim i kinna. Ha en fin onsdag folkens 🖤

Der sjelen får ro, hjertet får hvile og tankene fri!

Trenger vell ikke skrive stort mere enn overskriften sier, den taler for seg. Skulle gjøre unna en treningsøkt med hundene, men endte opp med å være ute i nesten fem timer. Når kroppen er urolig, hjertet gjør vondt og hode jobber på høygir – det er da man føler et sterkt behov for å rømme.

Mitt fristed er som nevnt mange ganger hundegården, et bomberom, et trygt lite kryp-inn. Stedet hvor sjelen får ro, hjerte får hvile og tankene fri. Timene går så utrolig fort der ute, og jeg kjenner oppriktig på en sjelefred jeg ikke finner noen andre steder på kloden. Fikk til og med bursdagssang av de – i det de heiv i et skikkelig ule-kor.

Snøen har lagt seg på bakken her nå, og selv om vi enda trener med sekshjuling, bidrar snøen til at alt føles lysere og lettere ut. Hadde en skikkelig fin tur, og sitter nå glad og fornøyd med rødsprengte kinn. Finnes ikke noe bedre enn det, spør du meg.

Jeg håper alle er så heldige som meg at de har et slikt fristed i livet sitt, hvor alt annet stopper opp og er uviktig i øyeblikket –  hvor selv de mørkeste dagene blir lyst opp og de blekeste kinn blir lyserosa.

Så glad er en 22 år gammel hundekjører som får feire bursdagen sammen med sine 21 Alaska Huskyer!

Ha en fiin kveld  🖤

 

En helt vanlig Tirsdag, for de fleste

En helt vanlig Tirsdag. Kaster et blikk på kalenderen. 22 år siden denne kroppen kom til verden i dag. Ikke noe rund dag akkurat. Synes det er vanskelig å skrive noe i dag.

Hadde livet vært annerledes, hadde jeg nok gledet meg vilt til denne dagen, flere uker i forveien. Vi hadde nok planlagt alskens måter å feire dagen på, lagt planer for helgen både før og etter dagen.

Vi har alltid lagt mye i bursdagsfeiringer, vi to. I det øyeblikket klokken viser 23.59 kvelden før sitter vi klare, til å enten ringe, sende hundrevis av snaps, se igjennom minner fra den siste tiden. Snakke om det som har vært, glede oss til det som kommer.

I år var det stille når klokken bikket 12. Ikke en lyd. Stillhet kan være den mest bråkete lyden i verden av og til, når tankene bare er et eneste kaos og alt du trenger er noe du aldri kan få tilbake. Det gjør skikkelig vondt.

Våknet opp i min egen seng i morges, vi kom hjem sent i går kveld. Var godt å se hundene igjen, ja og familien, de er helt greie de også noen ganger.

De hadde laget frokost til meg, med alle mine favoritter, handlet og styrt for å glede meg. Det er skikkelig fint gjort, synes jeg.

 

Dagen blir, en helt vanlig Tirsdag. Det er jo det det er, for de aller fleste. Det er bare det at ved alle spesielle dager som tidligere var spesielle for oss, blir tomrommet så ekstra stort. Vet vi er mange som føler det sånn, mange som kjenner det ekstra godt.

Skal samle familien til helgen, litt for å feire, men mye for å være sammen. Familie er virkelig viktig for meg – for hva er man egentlig uten en familie rundt seg, som man kan henvende seg til i både glede og sorg, oppturer å nedturer, både for å le og gråte? Jeg hadde ikke stått her i dag hadde det ikke vært for dem.

Skal feire dagen med å kjøre en tur med hundene tror jeg, har jo kommet snø på bakken siden sist. Det blir bra!

Ha en fin, helt vanlig, Tirsdag 🖤

 

 

 

Tidenes smarteste trekk – jeg må slutte å tro at jeg er så handy

Vi møtte på et ufyselig vær i går igjen. Fartsgrensen kunne vi glemme å overholde, kjørte nærmest slalom mellom biler som hadde kjørt i grøfta

Håper på å rekke helt hjem i kveld, men hvis vi skal fortsette å ligge bak bobiler med helårsdekk som kjører i 30 km/t i lange strekk, ser det mørkt ut.

Klarte å gjøre et skikkelig kunststykke av et påfunn i går, å siden jeg forbydde sjåføren om å verken le av meg eller prate om det – endte det med to timers stillhet i bilen.

Jeg tenkte jeg sku være supereffektiv, å gå å finne et sted hvor vi kunne fylle vann i vognen før vi forlot campingen. Glad å fornøyd visste jeg vei til sjåføren – pekte med en stødig hånd hvor vi skulle parkere slik at jeg kunne gå ut for å fylle vann. Liker å være handy, er jo egentlig vant til å styre aleine med saker og ting som de fleste andre unge kvinner ikke driver med.

i det jeg har fylt tanken halvfull med vann som vi planlegger å både drikke og dusje i, ser jeg en halvslitt plakat henge på fyllestasjonen. Den hengte på en slik måte at jeg måtte brette den opp for å se hva som sto med tydelige bokstaver i fet skrift. «Ferskvann, 15 meter -> -> ->» sto det. Faen.

Der sto jeg. Fylte vanntanken med den slangen man er hjertelig velkommen til å skylle campingtoalettet med. Var ikke en fyllestasjon vi sto med, var en tømmestasjon. For bæsj. Sa ingenting. Trakk pusten et par ganger før jeg måtte innrømme til sjåføren hva jeg hadde gjort. Det var det, slutt på drikkevann og dusj i vogna. Den må byttes ved første mulighet – ikke det at vi har passert så veldig mange butikker som selger vanntanker til campingvogner fordi en idiot har fylt tanken med en slange som er ment til å vaske en ukes gammel bæsj.

Tror jeg skal slutte å tro jeg er så handy, viser seg jo at det blir store ekstrakostnader av det. MEN til mitt forsvar var det svært dårlig merket, og jeg antar dessverre at det er langt flere enn meg som har gjort dette, for så å kjøre videre – lykkelig uvitende.

Så det var to timer i absolutt stillhet, jeg ble skikkelig grinete. Hater å gjøre feil, hater enda mere å innrømme det. Si det høyt liksom. Jaja, heldigvis vann å få kjøpt på flaske.

Dette er definitivt ikke mitt stolteste øyeblikk, men tenkte at hvis noen andre kanskje kan le litt av meg eller med meg, så er det verdt det.

Har bursdag i morgen, ønsker meg en ny vanntank til campingvonga, om noen skulle lure..

Håper du får en fin mandag 🖤

 

 

«Bare fem dager til helg»

Søndag igjen. Nok en uke passert, nok en uke med hjerteslag, nok en uke med åndedrag og nok en uke levd liv. Livet er veldig rart sånn sett – vi lever på lånt tid, og ingen av oss vet hvilken dag som er vår siste.

En mor satt rundt kjøkkenbordet her en dag, dro et langt pust før hun sa noen vell valgte ord. Hun gjør ofte det, denne moren. Middagene hjemme hos denne moren, skulle av og til vært skiltet med «til ettertanke», for hun planter ofte noe i meg som får kverne i toppen en stund, før jeg omsider innser at hun har rett – nok en gang.

Hvis jeg hadde fått en krone for hver gang jeg hørte noen si «bare fem dager igjen til helg» på søndager eller ved ukens start, hadde jeg vært stinn av penger til nå. Gud hvilken fin hundegård jeg kunne bygd for de pengene! Uansett – det er noe sinnsykt deprimerende med den setningen der.

Alle må ha en jobb. Det er jeg innforstått med. Men hvis du allerede på søndagen, gleder deg til neste uke er over – har du gjort noe alvorlig galt på veien. Du skjønner det at livet ditt stopper ikke å venter på deg mens du sliter/kjeder deg igjennom mandag til fredag. Hjertet ditt går ikke i hvilemodus å sparer slagene til fredags ettermiddag når du endelig kan ta helg igjen.

Jeg selv har hatt en tendens til å basere livet mitt på helger og store hendelser, men har etter litt for mange «til ettertanke» middager funnet ut hvor sykt det egentlig er. Man har en tendens til å snakke så mye om «når jeg bare får bygd det huset, snekret den hytta, født den ungen, fullført den utdanningen, fått den ringen på fingeren.. Når jeg bare.. Da skal jeg». Vet du hva? Samtidig som du gikk å ventet på alle disse hendelsene i livet, eller til å slenge beina på bordet en fredags ettermiddag – så skjedde livet.

Jeg står nok kanskje ikke i den beste posisjonen nå til å skrike #nytlivet, men er det en sinnsykt kostbar å fæl erfaring jeg har så er det at før du vet ordet av det har dine dager passert – å det gjelder uansett om du lever til du er 25 eller 95. Hvorfor gidder du å bruke verdifulle år, på å grue deg til fem av syv dager i uka? Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er min egen lykkes smed, og jeg tror faktisk det ligger noe viktig i det.

Du vet ordtaket «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet».
Hvis du tenker igjennom det, forkorter du livet ganske mye hvis du bare lever fra fredag til søndag.

 

Helgen i bilder – Norge på langs

God formiddag fra.. Namsskogan? Er ikke heelt sikker på hvor vi befinner oss nå, men skiltene langs veien sier E6, og vi beveger oss i retning nord, så vil tro vi kommer fram en gang. Dessuten blir det bare kaldere og kaldere jo lengere nord vi kommer, så kunne for den saks skyld bare kjørt etter gradestokken.

Gårsdagens etappe gikk ubeskrivelig sakte, og vi måtte kjøre langt under fartsgrensen hele veien.
I tillegg til at det var mørkt og dårlige veier, møtte vi på underkjølt regn, tåke og grusomt dårlige veier. Hadde vi bare kunnet kjøre opp Sverige hadde dette vært en hel del enklere, men vi har det heldigvis ikke travelt.

Ser at VG melder om veldig glatte veier i hele landet i dag, så ser ikke for meg at det blir å gå så veldig fort i dag heller, men jeg tenkte å dele noen bilder fra helgen vår så langt:

 

 

 

 

 

 

Trondheim var en våt fornøyelse, var regn fra vi kom til vi dro igjen..

 

 

 

 

 

 

Dette innlegget har jeg prøvd å publisere siden tidlig i morges, men både mobildata og blogg.no har kranglet med meg hele dagen, og får ikke lov til å laste flere bilder inn i innlegget. Dette får duge fram til i ettermiddag i allefall!