På reisefot

God morgen fra.. Porsgrunn av alle steder.

Rakk bare akkurat flyet i går, begynte selvsagt ikke å pakke før jeg egentlig burde vært klar. Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan i all verden jeg faktisk aldri har mistet et eneste fly, til tross for at jeg har tatt flere hundre av dem. Tror jeg kan være takknemlig for at jeg alltid har hatt et reisefølge med meg som faktisk følger klokka, og ikke er like avslappet som meg.

I det jeg fortvilet sto å børstet igjennom det våte håret som skapte floker som lignet mest på en bolle med spagetti etter en alt for rask dusj, sto en mor å trampet febrilsk på kofferten for å få lukket den igjen – ikke fordi jeg hadde pakket så meget, men fordi hun hadde funnet enda flere duppedingser oppi der som skal brukes til å innrede den nye campingvognen. Har fortsatt ikke hårføner, så kom løpende inn på flyplassen i et elegant firsprang med vått hår, utgrått fordi jeg takler dårlig å ta farvel med hundene, en koffert som knapt nok gikk igjen og en bag i en slik størrelse at den absolutt ikke er godkjent som håndbagasje.

Smilte bredt til dama i sikkerhetskontrollen å håpet hun ikke la merke til at håndbagasjen var pakket med nok klær til å flytte for minst et helt år – hun smilte tilbake å lo bare litt i det hun så baggen. Tenkte med meg selv at i verste fall får jeg bare ta på meg 18 gensere å 14 par bukser, så får det briste eller bære. Slapp heldigvis det denne gangen også.

Har ikke vært på reise siden jeg var i Thailand i februar. Var rart å se hvordan selv flyene i lille Alta har påbud om munnbind. Har sittet noen timer i fly med tiden, og munnbind på fly er absolutt ikke et nytt fenomen i verden. Jeg tok stadig meg selv i å bli imponert over de som klarte å sitte med munnbind på 16timers flygninger. Det er ganske lenge det, selv fikk jeg smålig klaustrofobi av 2.

 

Vi plukket opp den nye bilen på Gardermoen, og kjørte rett ned til Porsgrunn for å hente den nye vogna. Etter en hel del planlegging og ringing fram og tilbake fikk vi selger fra Lillehammer til å kjøre bilen til Gardermoen og selger fra Kristiansand til å kjøre til Porsgrunn. Dette kuttet ned gårsdagens etappe med minst åtte timer – så det var utrolig deilig. Siden det var natt før vi kom fram til Porsgrunn tok vi inn på hotell for kunne hvile før vi starter å kjøre – for ikke å snakke om FROKOST!! Til dere som følger med her hver dag, så vet dere at jeg eeelsker frokost. Finnes i vertfall ikke noe bedre enn hotellfrokost.

I dag skal vi bare forflytte oss til Lillehammer. Jeg skal stoppe en tur innom ei venninne i Oslo, før vi skal møte lillesøster og svigerbror i Lillehammer senere i kveld.

 

 

Rosa himmel – en sikker traumetrigger. Vi var på backpacking i seks måneder sammen, jeg og hun. Og bare det å sette seg på et fly uten henne har nå begynt å fremkalle flashbacks og en ubeskrivelig følelse av tomhet og ensomhet. Hun er med meg i alt jeg gjør, og hvert eneste nye inntrykk jeg får setter meg tilbake til den tiden da alt enda var perfekt. Før livet raste sammen. Vi var ett, vi to, uadskillelige. Hodet stritter i mot, men kroppen vet det så inderlig godt. Vil ikke tenke på det, har ikke lyst til å forstå.

I går satt jeg å navigerte oss fram i en trafikk vi overhode ikke er kjent med, samtidig som tårene presset på. Kan ikke gråte nå, dette skal jo bli en bra tur for oss to. Men det forandrer ikke det faktum at for under to år siden satt jeg å navigerte bilen på akkurat samme måte i det vi lurte oss igjennom trafikken i Australia. I to uker gjorde vi det, kjørte campervan opp hele østkysten i Australia. Hvert eneste veikryss jeg ser, hver grønne gressflekk, og jeg er plutselig på andre siden av verden i en annen tid. Hode er komplekst.

 

 

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

 

Den som intet våger..

Det er noe jeg har tenkt en del på siden jeg opprettet denne bloggen for litt over en uke siden. Noe jeg kjenner har påvirket meg litt, og jeg har tatt flere valg i det siste basert på nettopp dette. Når jeg satt for litt over en uke siden å vurderte om jeg skulle takke ja til å gå over til hoveddomenet til blogg – kjente jeg det stakk litt i magen.

Alle disse spørsmålene kom strømmende på, som for eksempel “er jeg bra nok?”, “vil folk lese dette?”, “Hva kommer andre til å tenke om dette da?”, “kommer jeg til å få kommentarer på at jeg er teit som i det heletatt prøver?”.

Jeg var livredd for hva andre kom til å mene om meg, og hva andre kom til å tenke. Spesielt siden jeg åpnet bloggen med uttalelser fra en vond tid, som var vanskelig for langt flere enn bare meg selv. Jeg var usikker på om jeg skulle tørre – til tross for at jeg egentlig elsker å både skrive, ta bilder, dele, for ikke å snakke om det faktum at jeg tror vi trenger flere der ute som våger å fortelle at livet ikke er perfekt.

Jeg har heldigvis bare fått positive tilbakemeldinger så langt, men er forberedt på at det garantert er og vil komme mennesker der ute som ikke liker meg i det heletatt. Men sannheten er jo at det spiller jo egentlig veldig liten rolle.

Jeg føler ofte det er et press om at alt man gjør skal man gjøre best, og hvis man deltar i en konkurranse så skal man vinne. Hvis det ikke tar de største nyhetene i VG er det vell ikke verdt å snakke om i det heletatt? Et håpløst syn på livet, for man kan da vell ikke være best i alt? Da er det jo ikke vits å starte med noe i det heletatt.

Mesteparten av tiden ser jeg slik ut, og det må da være helt innafor.

Poenget mitt her er at jeg kommer ikke til å vinne finnmarksløpet selv om jeg har meldt meg på, og det er ikke formålet heller. Jeg deltar fordi jeg tror det kommer til å bli en utrolig fin opplevelse for meg å hundene og fordi jeg elsker hundekjøring. Jeg kommer aldri til å bli best på blogg, men jeg har lyst til å skrive blogg fordi jeg elsker å skrive, og fordi jeg av og til tror jeg har noe fornuftig å komme med.

Hadde noen kommet til deg å sagt at “jeg skal starte opp mitt eget firma” så hadde du sagt; så gøy, det blir nok morsomt, spennende og utfordrende – jeg ønsker deg lykke til på veien. Jeg forstår ikke hvorfor samfunnet ikke kan ha en likedan innstilling til han som skal bli med i EM i sparksykling eller hun som skal satse på Instagram. Hvorfor kan vi ikke oppfordre hverandre til å våge å gjøre det som er annerledes, litt skummelt eller attpåtil litt rart? Hvis du er et godt medmenneske vil du støtte opp omkring uansett hva noen har funnet ut at de skal starte med, og heie de fram fra sidelinjen.

Så ja, jeg er kanskje litt teit som oppretter en blogg og publiserer innlegg tre gang for dagen, og jeg er kanskje litt teit som starter ut i et Norgesmesterskap uten noe mål og mening annet enn å komme meg igjennom – men hva er livet om vi ikke etterstreber å gjøre det vi drømmer om og har lyst til?

Start med det prosjektet, ta den telefonen du har utsatt, si opp jobben for å satse for deg selv, by på deg selv og fortsett å prøv. Det er ikke sikkert at du lykkes, men da slepper du i allefall å sitte på gamlehjemmet om mange år å tenke: “Hvis jeg bare hadde..”, “Jeg skulle ønske jeg turte å..” – om du er så heldig at du får lov til å bli gammel sammen med de du er glade i. For det er ingen selvfølge det heller.

Klimaendringer?

Vi skriver treningsdagbok på hundene hvert år. Noterer ned ting med betydning, som jeg tenker kan være nyttig å vite i framtiden. Har skrevet treningsdagbok de siste ukene på kjøreren også, ikke det at det er noe særlig å skryte over der. Treningsdagboken gjør det lettere å holde oversikt, og man får et innblikk etter noen uker om hvor man ligger an i løypa.

I går gikk jeg igjennom tidligere treningsdagbøker og oppdaget noe jeg synes var litt spesielt – for noen år siden var det nesten standard at vi trente med slede allerede i november, enkelte år har vi trent med slede allerede i oktober. I år ser det foreløpig ikke ut til at det blir sledeføre før i desember.

For min del gjør det egentlig ingenting om vi må trene med sekshjuling lenge enda, jeg ønsker meg ikke reprise av fjorårets vinter som varte fra tidlig oktober til sent i mai. Men så har det seg slik at høsttrening sliter mye mer på potene til hundene, for ikke å snakke om at det å kjøre med slede har en annen belasting for hundene enn det å trene med sekshjuling.

Vi har hatt første snøfall i byen nå, noe som etter boka skal bety at snøen har lagt seg for å bli om omentrent en måned. Ja, vi snakker tidligst desember før vi kan kjøre med slede fra hjemme.

Høstfargene har både kommet å dratt igjen, nå venter vi spent på når snøen kommer. Mange snakker om global oppvarming, mens andre snakker om at en ny istid er på vei. Ut i fra nord å bedømme stemmer ingen av delene, for her skifter det jo titt og stadig mellom noe som føles som evig vinter, kontra nesten ikke snø i det heletatt enkelte år.

 

Okei jeg er litt kontrollfreak, og må ha full kontroll til en hver tid på hva som skal skje. Denne fine årsplanleggeren har vært og er til stor hjelp til nettopp det.

Lurer på hvordan været er i Oslo nå? Bør kanskje komme i gang med å pakke litt, bør kanskje ha mer enn to kasseroller med meg på tur.

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

 

Kveldstur, reise sørover, pakking og munnbind

Har nettopp kommet inn fra en treningsøkt med hundene, og sitter i skrivende stund og prøver å få varmen i en iskald kropp. Fyy det har blitt kaldt de siste dagene, vi har gått fra 15 varmegrader i sist uke, til 0 grader på bare noen dager. Vi hadde faktisk første snøfall i dag, så nå er det bare å forberede til vinter her i gården.

I morgen reiser vi sørover, som nevnt tidligere skal vi hente en ny bil og en ny campingvogn. Må kjøre litt på kryss og tvers i Sør-Norge for å plukke opp bilen på ene stedet og vogna på andre stedet – men selgerne har vært utrolig hjelpsomme å hjelper oss et godt stykke på veien. Har dessuten noe familie vi tenkte å besøke i samme by som bilen står i, så gleder meg masse til å møte på dem igjen.

Fikk omsider fyr i peisen i morges, og etter det har jeg egentlig bare klart å rote bort timene til litt vasking, rydding og pakking. Måtte dessuten dra å kjøpe munnbind, i og med at det er påbudt på flyene i disse tider. Har tenkt litt, å tror i grunn at mange av de smitterestriksjonene vi har nå kommer til å vedvare i mange år – om ikke for alltid.

Så hva pakker man når man skal reise sørover for å kjøre nordover? I kofferten min ligger det nå to kasseroller, litt sengetøy og en mors tiltenkte duppeditter. Hun har nemlig innredet en campingvogn hun aldri har sett eller vært i, men jeg er likefult overbevist om at det blir veldig bra. Den dama der er rå altså.

Skal heldigvis ikke reise så tidlig, så jeg rekker å gjøre alle de tingene jeg har utsatt til siste liten(som vanlig) før vi drar. Må overlate hundene til en far, noe jeg er hellig overbevist om at kommer til å gå veldig bra – men jeg gruer meg til å være så lenge borte fra dem, selv om det bare er for en uke, er jeg ganske avhengig å være i deres nærvær. Tror de gleder seg til jeg drar, masete matmor som jeg er. Tror dette blir bra jeg..

På en av strekningene når vi var på backpacking var jeg så heldig at jeg fikk lov til å sitte i cockpit sammen med pilotene fordi vi reiste på ID-billetter som O har tilgang på.

Nå må jeg faktisk begynne å gjøre alle de tingene jeg har utsatt i en halv evighet, så vi kommer oss av gårde i morgen!

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

 

 

Superhelt om kvelden..

God morgen..

Jeg er egentlig ikke no morgens person, har vell i grunn aldri vært det. Når alarmklokken går av om morgenen med en melodi som jeg kvelden før tenkte “Dette våkner jeg da av, kan jo ikke sove over dette bråket her..” – og jeg kjenner at en del an meg blir så inderlig lei av personen jeg var kvelden før.

Når man legger seg i grei tid er det jo ikke måte på hva man skal få utrettet dagen etter. Ikke nok med at man skal gå på jobb, trene seg selv, gå tur med hunden, vaske huset, vaske naboens hus, polere bilen, starte et nytt firma, melde seg som frivillig i veldedige organisasjoner og gud vet hvilke ideer man klekker ut når man ligger under den varme dyna – det er lett å være superhelt derfra, i allefall i hode sitt. Men nå ligger man altså her å er så forbannet på seg selv fordi man fant ut kvelden før at ringetonen som lett kan framkalle både epilepsianfall og migrene var en sykt bra tone å starte dagen med.

Krøp omsider ut av sengen, trakk av meg den ekle plata som sørger for at fortennene ikke flykter herfra til indre Billefjord, og gjorde min lange og innholdsrike morgensrutine –  pusset tennerne å kastet litt vann i øynene som enda hadde rykninger etter ringetonen fra helvete.

Kaster et blikk på gradestokken, jepp, det har vært frost i natt. Bøyer meg ned i vedkurven å prøver fortvilet å få til noe som ligner på flammer i peisen. Villmarksjente du liksom, klarer ikke få fyr i peisen en kald oktobermorgen engang. Kan selvfølgelig ha noe med at peisen har skreket etter å få tømt litt aske siden 2003, men hvem prioriterer vell slikt.

I det jeg fortvilet blåser i de få glørne jeg febrilsk har klart å skape ved hjelp av ikke mindre enn 10 fyrstikker hører jeg Trump gnåle i bakgrunnen om hvordan han skal kysse hver og en i publikummet sitt med store våte kyss – jaja, DET er i allefall noen som må ha en dårligere start på dagen enn meg.

 

Nei, nå var det nok sutring. Eller, egentlig er det jo ikke sutring. Ville bare fortelle en historie som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, i allefall noen dager – for hver dag er jo ikke lik, for meg heller.

 

Snart lillelørdag, hang in there 🖤

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

Jeg har tabbet meg litt ut..

For et par dager siden postet jeg innlegget «Rommet hvor magien skjer» .. Her visste jeg stolt fram det nye rommet jeg har innredet til hundene å ante fred og ingen fare.

Da jeg bestilte bildene som jeg dekorerte veggen med, gikk jeg igjennom onedriven min å valgte ut noen favoritter. Det jeg ikke tenkte igjennom var at jeg ikke har opphavsrett til noen av de bildene jeg har skrevet ut – og at jeg faktisk ikke har lov til å henge de på veggen engang.

Bildene er nemlig tatt av en fotograf under Finnmarksløpet, og selv om det er et bilde av min egen pappa er det noen andre som eier det.

Jeg fikk en melding av noen som hadde sett dette og heldigvis minnet meg på det, og vi kom til en enighet om at jeg fikk lov å lå bildene henge.

Men, jeg må selvfølgelig gi kredit til den flinke fotografen som står bak bildene – og faktisk eier de. Så tusen takk til fotograf Anna Riebelova, du har virkelig klart å fange noen øyeblikk som har vært spesielle for oss.

Dette er jo et tema som har blitt diskutert litt i media tidligere, og jeg forstår nå at det kan være vanskelig for fotografer å få igjen for jobben de gjør. Det er nemlig fort gjort å glemme at et bilde du har tatt screenshott av på nettet, eller fått tilsendt av noen på facebook – faktisk kan være eid av noen andre. Også om det er et bilde av deg selv. Nå fikk vi heldigvis ordnet opp i det denne gangen, men jeg har i allefall lært at neste gang skal jeg ta kontakt med fotografen før jeg bruker et bilde jeg selv ikke har tatt..

 

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

Når korona er over skal jeg..

Reise.. Enkelt og greit. Er det noe jeg har blitt avhengig av de siste årene er det å dra jevnlig på ferie for å få påfyll av solbrun hud, D-vitaminer, strand, shopping og ja, alt som hører med egentlig. I det siste har jeg dagdrømt om å pakke kofferten, sette meg på et fly og reise til Thailand uten retur billett. Ja, jeg vet at det er mange som sliter med langt mer enn å kunne dra på ferie på grunn av Covid-19, men for min del er det feriene det har gått hardest utover.

Etter at jeg har vært på backpacking i totalt ett år til sammen har terskelen min for å bestille en flybillett langt vekk på kanskje bare en ukes varsel blitt mye lavere – jeg føler meg mye mer mobil i verden nå enn jeg gjorde tidligere. Jeg er så heldig at min samboer jobber for et flyselskap, og vi har derfor billigere flybilletter enn de prisene som annonseres for andre, så sist gang vi reiste til Asia, i februar i år faktisk, unnet vi oss å reise på business.

Jeg har, ikke for å skryte, besøkt over 40 land i løpet av min korte fartstid her på jorden. Håper det blir mange flere land på listen før min fartstid er over, men om covid-19 er kommet for å bli tror jeg at jeg må smøre meg med tålmodighet. Tenkte uansett å lage noen innlegg her etter hvert med mine favorittdestinasjoner, hva jeg anbefaler og hva jeg ikke anbefaler.. Tror det er flere enn meg som drømmer om sol, så vi kan om ikke annet drømme oss vekk sammen.

 

Nå begynner det å bikke mot vinter igjen her i nord, og gradestokken tipper stadig lengere ned. Jeg gleder meg til snøen kommer, til det blir sledeføre igjen og til jeg kan dra på lange turer med hundene på fjellet. Jeg ser faktisk fram til 20 minusgrader og måneskinn – og til å finne den indre roen jeg bare finner når jeg og hundene er ett langs sporet.

Jeg har alltid blitt fasinert av travle gater. Synes det er helt vilt hvordan alle har en plan, og hvordan flere tusen historier, alle like unike, vandrer rundt meg. Jeg er hun som gjerne sitter på en fortausrestaurant, å elsker det faktum at jeg forsvinner i mengden.

Tokyo er vilt, vakkert og kaotisk.

 

Har blitt noen turer innom Dubai med tiden.. Jeg elsker Dubai!

 

Savner å være på backpacking hver dag – og gleder meg til grensene åpner igjen.

 

Hvis du vil følge meg på Instagram kan du gjøre det ved å klikke her eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet her!

 

Gul mandag – høsttrening som terapi

Vi kjører ikke så fort, men i et helt passelig tempo. Vi har kjørt denne løypa noen ganger før, og jeg tror at jeg kunne kjørt den i blinde om jeg måtte – men kan det egentlig kalles for å kjøre i blinde når man har 28 øyne framfor sekshjulingen som hjelper deg å finne fram? Jeg er heldig.

Var egentlig litt tungt humør i dag. Jeg har bilder i hode som står på replay om natten, som en youtubevideo som har hengt seg opp. Svett, klam, hjertebank. Tror vi er mange som har det sånn, sånn helt egentlig.

Vi tusser av gårde langs et blikkstille vann, høstfargene som ikke lengere er like sterke speiler seg i vannet og jeg mister et øyeblikk fokus på hundene i det øynene mine drukner i vannets refleksjoner. Kahleesi som går fremst snur seg å ser på meg, lurer på om jeg er der bak – om jeg følger med på hennes prestasjon om å ta ansvar for et helt spann og lede flokken til tross for at hun bare er ett år. Jeg oppmuntrer henne, og blir nok en gang imponert over hvor sensitiv hundene er på meg, hvilken kontakt de har med meg til en hver tid. Det er nesten 20 meter og 12 andre bikkjer som skiller meg å Kahleesi, men hun vet til en hver tid hvilken vei jeg ser eller hvilket humør jeg er i.

Høstluften er skarp i lungene, kinnene er for lengst blitt røde. Jeg liker egentlig høsttreningen veldig godt, men savner den stillheten som kun avbrytes av hardtarbeidende hunder – den man bare kan finne langt inne på fjellet uten å være avhengig av en sekshjuling med motordur.

Humøret snur fort når jeg er i ett med hundene å naturen, og jeg kjenner på en ydmykhet og en takknemlighet for det jeg driver med. Ja, jeg er heldig, til tross for at livet har prøvd å ta knekken på meg i alt for ung alder, og til tross for at jeg ikke klarer å planlegge lengere fram i tid enn én time i slengen i frykt for at noe skal gå fryktelig galt igjen.

Startet ut i morges med et elendig humør, kom tilbake med et smil om munnen. Jeg var borte i underkant av en time, men det var nok.

Fyflate for noen skapninger ass, det her er ekte råskap fra snute til haletupp.

 

Mine bestevenner, kunne tenkt meg å skrive om dem i hvert eneste blogginnlegg – men tror kanskje ikke resten av verden er like entusiastisk som meg når de kommer til akkurat det området. Men de fortjener all skryt som finnes her i verden. Det er trossalt de som bærer meg nå, på alle måter.

Ser kanskje ut som jeg har gjort et mislykket forsøk på å sminke meg her – sannheten er at det er sminken fra i går som jeg ikke orket å fjerne før jeg la meg. Gode hudpleierutiner her i gården..

 

Ønsker deg en fin mandag, og hvis du vil følge meg Instagram kan du gjøre det ved å klikke her eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet her!

 

 

 

 

Når ukjente lusker rundt huset i mørket..

I går morges når både gamle og unge kropper begynte å våkne til livet på tunet, oppdaget vi at noe var annerledes enn det vanligvis bruker å være.

Det som er litt ekstra ekkelt med hendelsen er at vi i utgangspunktet har et veldig godt varslingssystem på tunet, et veldig bråkete sådan. Her snakker vi ikke om kameraer, høye sirener eller bevegelsessensor – men 21 overbeskyttende hunder som varsler hver minste uvante bevegelse. Ser de en hare, eller en rev, er de raskt ute med å varsle den potensielle faren som kan ramme familien. Tenk om en hare hadde brutt seg inn i fjøs eller hus, det KUNNE jo potensielt sett fått katastrofale følger, tenker varslerne.

Uansett, så har det seg slik at ingen av varslene har sagt ifra denne natten, noe som indikerer at vedkommende har kommet fra en slik vinkel at de ikke har blitt verken sett eller hørt. For å få dette til, må de simpelthen lure seg i mellom byggene, og virkelig gå inn for å være usynlig.

Vi bor ganske sjenert til, og langt fra allfarvei og folk. Naboer har vi heller ikke så mange av, som gjør trafikken i området minimal. Da er det enda eklere å tenke på at noen har lurt seg inn på tomten for å finne noe de kan ta med seg herfra.

Sekshjulingen som jeg trener hundene med var prøvd stjålet fra tunet, men heldigvis uten at vedkommende lyktes. Tenningslåsen var lirket opp, og det lå flere deler strødd på bakken rundt den. Antagelig noen som prøvde å tjuv koble den, uten å være så dreven på det hen dreiv med vell å merke.

Gamlemor er 12 år, flokkens alfahund og desidert den beste varsleren vi har. Hun beskytter familien sin til en hver pris

 

Heldigvis var ingenting annet stjålet, og selv om jeg er hellig overbevist om at det er min rykende ferske kjendisstatus som gjør at ubudne gjester strømmer til – tenker jeg at det er lurt å fortsette å ta inn alt av nøkler og verdifullt utstyr om natten.

 

Følg meg gjerne på Instagram her eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

Verdens desidert beste kanelsnurrer!!

God ettermiddag!

Har nettopp kommet inn etter en skikkelig fin tur med hundene, litt kald og fysen på noe godt. Lite viste jeg om at en mor tok meg på ordet da jeg sa at jeg hadde fryktelig flyst på kanelsnurrer tidligere i dag, og jeg sitter nå med litt dårlig samvittighet fordi jeg uttalte meg tidligere her på bloggen om at hun er verdens verste kokk. Sannheten er at hun er superflink å bake, og øverst blant hennes spesialiteter er kanelsnurrer. Vell, det er bare et punkt på den lista, men kanelsnurrer, det kan hun.

Hvilken gave å ha noen som står å venter på deg når du kommer inn, med varmt hus og fersk bakst. Jeg er heldig. Tenkte uansett å dele oppskriften på disse snurrene, for jeg kan garantere at det ikke finnes bedre(kokkejævel- du er herved utfordret).

Sjekk disse nydelige snurrene da!!

Oppskriften kommer her: 

BOLLEDEIG

950 g hvetemel (ca.)
5 dl melk (ca. 20 grader)
25 g gjær (eller 1/2 pose tørrgjær)
125 g sukker
1 ts kardemomme
1/2 ts salt
1 egg
150 g smør , i terninger

KANELFYLL

6 ss brunt sukker (eller hvitt)
2 ss kanel
125 g smør , mykt

TIL PENSLING OG DEKOR

1 egg , sammenvispet
perlesukker (kan sløyfes)

SLIK GJØR DU

Ha alle ingrediensene til bolledeigen, med unntak av smøret, i bakebollen. Det er ikke nødvendig å røre ut fersk gjær i væsken, bare smuldre den lett opp med hendene. Det beste resultatet får du dersom du benytter en kjøkkenmaskin med eltekroker. La deigen elte i 10-15 minutter på sakte til middels fart. Juster eventuelt med mer mel dersom deigen virker løs.

Tilsett så smøret i små terninger og elt til deigen slipper kantene i eltebollen og alt smøret er eltet godt inn i deigen, etter 5-10 minutter. Øk gjerne farten underveis. (Har du ikke kjøkkenmaskin kan du fint lage bollene for hånd.)

Kle bakebollen med plast eller ha på lokk, og sett deigen på et trekkfritt sted for heving, i ca. en times tid. Det er viktig at deigen får heve seg i sitt eget tempo. En tommelfingerregel er å la den heve til omtrent dobbel størrelse. Du skal nå ha en elastisk og smidig deig som lett lar seg forme.

Ha bolledeigen på melet underlag, del den i to, og kjevle hver del ut til en rektangulær leiv som er 50-60 cm bred. Bre smøret utover halvparten av leiven, og strø sukker og kanel over (eller du kan røre sammen ingrediensene og bre det utover), og brett den «rene» delen over. Kjevle lett over den brettede deigen. Del hver leiv opp i ca. 12 remser. Tvinn remsene og slå deretter en knute på dem. 

Legg kanelsnurrene på bakepapirkledt stekebrett og la dem etterheve under klede i 30-60 minutter. Pensle de ferdighevede kanelsnurrene forsiktig med sammenvispet egg og strø eventuelt litt perlesukker over.

Stek kanelbollene midt i ovnen ved ca. 225 grader (over- og undervarme) i 10-12 minutter. Steketiden vil variere alt etter hvor stort bakverket ditt er og hvilke stekeegenskaper ovnen din har, så følg med mot slutten av steketiden. Snurrene er ferdigstekte når de har en gylden overflate og er lett brune under. 

Avkjøl kanelsnurrene på rist. Dersom du ikke skal spise alle samme dag bør de fryses ned straks de er avkjølt. Frosne kanelsnurrer tines i romtemperatur og varmes ved ca. 175 grader varmluft i ca. 4 minutter. Da smaker de som nybakte igjen!

Oppskriften er det dessverre ikke jeg som er geniet bak, så her må jeg nok kreditere trinesmatblogg.no for inspirasjon. Det er helt og holdent hennes oppskrift, og jeg synes nesten det er trist å ikke kunne ta æren for denne. Vi baker disse snurrene til jul, bursdager, fester, eller bare på en helt vanlig søndag fordi en mor er glad i sin heltemodige, fabelaktige og nydelige datter(hehe).

 

 

Følg meg gjerne på Instagram her eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!