Smil for faen

I løpet av et helt liv møter man som kjent både mange oppturer og nedturer. Livet vil alltid balansere på en vegg som av og til bikker mot motgang mens andre ganger medgang, og vi er på ett sett og vis bare nødt til å ta imot det vi får utlevert. Den ene har større bagasje enn den andre, den tredje kjenner kanskje ikke til å møte motgang i livet i det heletatt, men likefult må vi møte hverandre med respekt og forståelse. Vi lever i et samfunn hvor det er forventet at vi skal samhandle, smile, hilse, være hyggelige, by på oss selv og bidra enda mer for fellesskapet. For et menneske som nettopp har vært igjennom livets største tragedie, gått igjennom et forferdelig samlivsbrudd, er i en dyp sorg eller i en dyp depresjon, kan det være vanskelig å svare til samfunnets forventninger.

Når livet for min del ble snudd på hodet, og en stor del av meg på et knips ble borte, føltes det som livet falt i grus. Som at det aldri skulle finnes en vei tilbake til et normalt liv, eller hvordan jeg noen gang skulle kunne smile og virkelig mene det igjen. Mye av tiden føler jeg det fortsatt slik, som om det lyset der inne som en gang brant så iherdig for pågangsmot og livsglede – fortsatt er blåst ut. Samtidig går samfunnet rundt meg videre, ikke alle, men mange. De prater og ler høylytt mellom butikkhyllene når de handler inn til fredagstacoen, de vinker og smiler bredt til lastebilsjåføren som stoppet opp for dem i rushtrafikken for at de skulle få passere fotgjengerfeltet før den livlige morgenstrafikken får gå sin vante gang igjen. Omgangskretsen møtes til fest, vors og nach, de lager god mat, spiller munter musikk, ler av halvmorsomme bilder og mimrer tilbake til årets siste happeninger.

 

Jeg har ikke vært på stort mange sammenkomster i året som har vært, fordi jeg ikke har følt meg klar for det, men også fordi man kan risikere å bli en festbrems med den svarte skyen som konstant henger over hode på en. Jeg har selvsagt klistret på meg et skeivt smil de dagene jeg faktisk har takket ja til en invitasjon, men for deg som ikke har gått i mine sko så er det vanskelig for deg å vite. Du vet ikke at selv om det er mange andre å være takknemlige for i rommet, så tar den tomme stolen store deler av min oppmerksomhet fra jeg kommer til jeg drar. Du vet ikke at jeg måtte sminke meg tre ganger før jeg kom meg av gårde, fordi tårene som presser på hver lørdag når klokken bikker fem, å alle videosnappene fra denne helgas festligheter tikker inn, ødela de to første forsøkene. Du vet ikke at smaken av alkohol i munnen gir meg flashbacks til tiden da alt enda var perfekt, og at jeg latet som jeg fikk en telefon i det jeg gikk ut døra for å kaste opp. Men jeg kom, jeg prøvde, og jeg dro igjen.

Misforstå meg rett, jeg er ikke imot at vi skal behandle hverandre med respekt og folkeskikk, tvert om. Poenget mitt her er at selv om du teller måneder og kanskje år siden livet raste sammen til naboen, så er det ikke sikkert at han vinker og smiler bredt til deg i det han passerer i bilen på vei til jobben, kanskje han til og med snur seg vekk. Men du vet ikke om han kjempet en enorm kamp bare ved å komme seg opp av senga, tørke vekk tårene og komme seg på jobb i noen timer. Han er ikke sint på deg, han er ikke egosentrisk og han dyrker ikke motgang – han jobber seg igjennom alle dagene som må til for at han en gang skal kunne reise seg igjen, se ut av vinduet og virkelig smile – bare fordi.

 

 

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

Ti tanker på en Onsdag

 

Nå når høstmørket har begynt å melde sin ankomst for fult, og luften mer enn noen gang setter minnene fra i fjor på replay i hodet – skulle jeg ønske at Covid-19 var kurert å landegrensene var åpnet. Jeg skulle ønske jeg kunne rømme litt fra alt og dra til et sted med sol, strand og varme.

 

Jeg gruer meg til julen. Mange har begynt å snakke om alt det fine som skal skje rundt juletider, hvor mye flott de skal ønske seg i julegave og alle de fete julebordene som skal arrangeres. Jeg håper vi har nok snø til at jeg kan ta hundene med å dra til fjells.

 

Hvordan klarer man å bestemme seg for hvilken farge/tema man skal ha på hvert rom i et helt nytt hus? Jeg elsker å holde på med interiør og innredning, men når det kommer til å designe et helt hus vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte.

 

Jeg og O skal mest sannsynlig kjøre sørover i neste uke å hente en ny bil og en campingvogn, noe jeg gleder meg vilt til. Håper vi kan kjøre igjennom Sverige å handle litt der.

 

 

Sri Lanka er en undervurdert feriedestinasjon – interrail igjennom landet(og spesielt Ella) var noe av det vakreste jeg har sett, og jeg drømmer meg stadig vekk til å være tilbake der.

 

I morges når jeg våknet kjentes det ut som jeg var påkjørt av et tog – bokstavelig talt. Jeg har sovet i 12 timer i natt og jeg tror jeg kunne sovet i 12 til.

 

Jeg hadde en skikkelig fin tur med hundene i går kveld, og det er spesielt artig å se når unge hunder gjør framgang. Jeg holder på å prøve ut de yngste hundene som lederhunder, og når de plutselig får skikkelig driven på det de holder på med gir det en skikkelig motivasjonsboost for både meg og hundene.

 

Jeg synes Martinehalvs er et bra forbilde, og synes hun fortjener en høyere rangering på topplisten enn hun allerede har. Hun fronter en sunn holdning til kropp, utseende og ytre press – og jeg håper majoriteten av unge jenter i dagens samfunn har et forbilde som henne. Jeg går i all hemmelighet å ønsker at jeg blir invitert til å være med på podcasten hennes en dag.

 

Jeg er takknemlig for familien min, og de nærmeste jeg har rundt meg. Man velger ikke hvilken familie man blir født i, men jeg tror jeg kom på første plass i det lotteriet.

Lag deg selv en fin Onsdag, det er ingen andre som gjør det for deg🖤

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

 

 

 

 

 

 

NRK vil følge meg!

Alle dere har sikkert hørt eller sett noe om hundekjøring på TV, internett, aviser eller radio – om ikke du er en uheldig-per som har en hundekjører med 60 overivrige hunder som bjeffer og uler minst syv ganger om dagen, eller kanskje til og med om natten, som nabo. For oss som er vant til å ha titalls hunder i hagen er det ikke et stort problem, men for nabodama som har tre unger på under åtte år som starter tredje verdenskrig før de skal gå i seng, kan det oppleves som noe utfordrende å ha noe som tidvis kan høres ut som sølvguttene i stemmeskiftet i nabogården. 

Uansett, hundekjøring er etter min mening en sport som får ufortjent liten nasjonal oppmerksomhet og mediedekning. Ja, vi får noen store innslag i ny og ne under hundeløp og konkurranser, men bak hvert hundeløp ligger det et helt år med forberedelser som slik jeg ser det ikke kan sammenlignes med noen annen sport i hele verden. Vi kan sammenligne med for eksempel en som løper maraton. En maratonløper vil et helt år i forkant av konkurransen trene seg selv fysisk og mentalt for å klare å prestere på løpet. Veien til et stort hundeløp er helt likt, forskjellen er her bare at du ikke bare skal trene deg selv, men også 8-20 hunder i tillegg. Og en ting er at hundene skal trenes fysisk, men for at de hundene skal gidde å løpe 150-1500 km for deg må du legge inn utallige timer med tillitsbygging, sosialisering, kos, mental trening, lek, opplevelser og ja- lista er lang på denne biten. 

I min bakgård har jeg 18 hunder. 18 nydelige skapninger som venter forventningsfullt på meg hver eneste dag. Jeg elsker det jeg driver med, og tilbringer hver eneste ledige time jeg har sammen med de – men etter en hel dag med både fysisk og mentaltrening sammen med hundene må jeg kle på meg joggeskoene å trene meg selv. 

Nå som jeg faktisk er påmeldt Finnmarksløpet føles det ikke så fjernt å si at i Mars står jeg og mine hunder klar på startstreken i Alta sentrum for å kjøre Finnmarksløpet. Vi har startet en reise mot et mål som er større enn oss selv, men vi har troen på at vi skal klare dette sammen. NRK har forøvrig sport om de kan få følge meg på veien mot Finnmarksløpet, og det har allerede vært tre innslag fra vår kennel på Norges rikskringkasting – spennende! 

 

Denne filmingen ble gjort tidlig i August, når vi var på laksefiske i Alta elva. Utrolig nok klarte jeg å dra i land en laks mens vi filmet, noe som gjorde opptakene ekstra morsomme. Jeg synes det er utrolig artig at NRK satser enda høyere på hundekjørersporten enn de har gjort tidligere, da jeg som nevnt synes det er en sport som fortjener en større plass blant de andre idrettsgrenene.

Her snakker jeg om min kjære pappa, som for meg er et stort forbilde innenfor hundekjørersporten, storvilt jakt og laksefiske!

 

 

Jeg er nå offisielt påmeldt Finnmarksløpet!

Hei dere!

Det neste året har jeg så mye spennende i vente, og det viser seg at selv om ting er fryktelig sårt og vanskelig – så skjer livet enten du vil det eller ikke. De siste dagene har jeg hatt lange planleggingsmøter med kjøkkenkonsulenter, ikea, min interiørarkitekt(les: mamma) og diverse andre aktører som skal være med på å gjøre huset vårt til drømmehjemmet. I tillegg til dette er hundekjørersesongen godt i gang, og vi har endelig temperaturer til å kjøre når vi vil i løpet av dagen, noe som er superherlig fordi vi har mye større frihet i løpet av dagen. Nå har jeg i tillegg til alt dette meldt meg på Finnmarksløpet 2021- Europas lengste hundeløp:

Hver gang jeg leser igjennom min egen presentasjon får jeg sommerfugler i magen, både fordi jeg gleder meg, men også fordi jeg gruer meg. Dette løpet her har en stor symbolikk, og betyr så enormt mye for meg. Det er et mål som er mye større enn oss selv, og et mål som kan gå bra, men likefult ende i brutt løp. En hundekjører som deltar i løp, har så ufattelig mange faktorer å ta hensyn til som en ikke rår over selv. Alle løp kjøres jo uten å nøle på hundenes premisser, og kun de. Det vil si at hvis hundene blir syke, får skader eller rett og slett er for sliten til å fortsette – er det den største selvfølge at man bryter løpet å reiser hjem. Videre kan det være uforutsigbare faktorer som vær, vind, kulde og tekniske utfordringer underveis. Selv om hundene er de største heltene under et slikt løp, er det en gang sånn hundekjøreren også spiller en essensiell rolle her – fordi på samme måte som at hundekjøreren må prestere for hundene sine hver eneste dag ellers i året, må dette fungere minst like bra på løp!

Påmeldingen min ser slik ut:

Ser at kvaliteten på bildet her ble noe kornete, så hvis du ønsker å lese hele presentasjonen kan du trykke her.

Jeg får stadig vekk spørsmål om vi er i mål med treningen til Finnmarksløpet, og dette viser jo nok en gang at hundekjøring er en sport som kanskje får litt lite mediedekning og at kanskje ikke alle er klare over hva som egentlig ligger bak et løp som dette – men for å gjøre det ganske enkelt så kan jeg jo spørre: hadde du vært klar til å løpe flere hundre kilometer i strekk, med minimalt hvile, på noen få dager, allerede i dag? Slev om Huskyer er langt mer atletiske vesener enn vi mennesker er, ligger det minst et helt år med trening bak, for ikke å snakke om alt det andre som kreves for å få et hundespann og kjører til å fungere som et lag. Jeg tenkte å komme tilbake til dette senere i et annet innlegg, men svaret er altså: nei vi er ikke i mål med treningen til Finnmarksløpet, faktisk har vi bare akkurat begynt. Og den trening sesongen som ligger framfor oss nå kommer til å by på masse glede, masse utfordringer, bekymringer, oppturer, nedturer og egentlig tror jeg det kommer til berøre hver eneste lille del av følelsesspekteret til både meg og hundene. Jeg synes det er så utrolig givende det jeg driver med, og håper virkelig at noen der ute synes det samme og vil følge meg på veien!!

Har du noe du lurer på vedrørende oppkjøring til hundeløp så er det bare å spørre i vei i kommentarfeltet 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Tusen takk for en herlig respons!!

Hei igjen!

I går ettermiddag når jeg omsider bestemte meg for å publisere innlegget “hundekjøring reddet et liv” var jeg naturlig nok svært spent på reaksjonene. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for å skrive, og spesielt det siste året hvor hjertet nærmest ikke har klart å holde på alle følelsene på en gang, har jeg brukt mye tid på å skrive ned tanker, følelser og opplevelser. Noe av det kommer naturlig nok aldri til å se dagens lys, andre ting føler jeg selv er gode tekster som er verdt å dele med andre enn bare meg selv – og kanskje kan det være til hjelp og trøst for andre, jeg vet ikke.

Jeg hadde på ingen måte sett for meg en eksplosiv debut, men håpet selvfølgelig at flere enn bare familien ville både lese innlegget og kanskje følge med meg på veien videre! Jeg tenker at det finnes jo ikke noe bedre enn å skrive om en lidenskap, dessuten tror jeg at man vil skrive mye bedre om man forteller om noe man virkelig brenner for. Uansett så ville jeg bare si tusen takk til alle som delte innlegget i går, og jeg håper at de som har lyst vil følge meg på veien videre mot Finnmarksløpet!

Følg meg gjerne på Instagram her, eller vår helt egne Facebookside for hundekjørerteamet!

 

 

 

På operasjonsbordet

Hei.

Hundekjøring er virkelig ikke en sport for hvem som helst, det er en sport som krever at du til enhver tid legger dine egne behov til side for at hundene skal ha det best mulig. Sporten krever disiplin, pågangsmot i både medgang og motgang – for ikke å snakke om bøttevis av omsorg og kjærlighet for de firebeinte. Etter min mening skulle det ikke vært lov å drive med hundekjøring/turistkjøring om ikke det legges av nok tid til kos, sosialisering og lek med hundene. Selv om det er svært atletiske hunder som elsker å løpe, er de også individuelle individer som både trenger og fortjener å bli sett, hørt og anerkjent på lik linje som et hvilket som helst annet husdyr. Jeg kjenner mange hundekjørere som har kjempegodt hundehold, og jeg vet dessverre også av de som fra utsiden av i alle fall ser ut til at de driver med hundekjøring på helt feil grunnlag.

Denne helgen ble fort noe annerledes enn det jeg hadde sett for meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle ha en rolig helg med samboer, planlegge litt interiør til huset vi holder på å bygge og naturligvis få noen fine turer med hundene. Torsdags kveld kom jeg inn fra nok en nydelig treningstur med 14 hunder framfor meg, men oppdager fort at noe absolutt ikke er som det skal. Den ene hanhunden i spannet var helt uten videre i dårlig form, ville ikke ha mat og ga sterkt uttrykk for å ikke være i humør. Jeg ringte umiddelbart veterinæren å forklarte symptomene, og selv om det for hvem som helst andre bare kunne se ut som han var litt trøtt, så kjenner jeg hver å en av hundene mine godt nok at jeg umiddelbart kjente at noe var alvorlig galt.

Nok en gang fikk jeg bekreftet at det å kjenne hver enkelt hund så godt som jeg gjør virkelig lønner seg i det lange løp- det viste seg nemlig at denne karen hadde spist en stor stein, som hadde satt seg fast i tynntarmen hans og blokkerte for både passasje og sirkulasjon. Heldigvis kom vi tidsnok inn til veterinæren, fordi om et fremmedlegeme på denne størrelsen får stå lenge nok vil det gå koldbrann i tarmene. Hunden ble trillet inn på operasjonsbordet, og fremmedlegemet ble heldigvis vellykket fjernet.

Med andre ord var det nummeret før jeg mistet en av mine kjære små, og jeg er så takknemlig for at til tross for at det slettes ikke var en billig operasjon i det heletatt – så oppdaget jeg dette tidsnok til at hunden kan bli helt frisk igjen uten å måtte plages i framtiden. Helgen for min del har gått til å ta vare på en nyoperert, og de sytten resterende huskyene som hadde behov for å komme seg på tur!

Følg gjerne meg gjerne videre på reisen mot Finnmarksløpet 2021!

 

 

Hundekjøring reddet et liv

Skrevet 24.August.2020:

Livet gir, og livet tar.. Etter snart et år siden helikopterulykken i Alta føles det nærliggende å dele noen følelser omkring det å drive med en så takknemlig sport.. Når livet tar, med store bokstaver, og man føler man sitter igjen tomhendt, fortsetter mine lagkamerater å gi av seg selv, dag etter dag. Ja selv de dagene når det ikke har funnes én eneste god grunn til å reise seg, har de stått der – proppfulle av kjærlighet og lykkelige for å se MEG. Utgrått og snufsete, med poser under de øynene som aller helst bare ville bli liggende mot putelakenet å gråte i morges, har jeg nå kommet rundt hushjørnet med en altfor stor vinterbukse. “Endelig er hun her” tenker de, “vår kjære Elisabeth, som vi har savnet deg siden i går kveld”. Ubetinget, ren og pur ærlig kjærlighet.

Det er denne kjærligheten som har fått meg opp hver morgen, og fortsetter å gjøre det hver eneste dag. Takk. Takk til den ene hunden min Stark som knakk et par ribbein i vinter, gikk igjennom en stor operasjon og trengte kontinuerlig oppfølging i en hel måned. Du lot meg pleie dine sår, og på en helt spesiell måte så pleide vi hverandre. Ved å ligge våken om natten å passe på deg, stable deg opp på beina når du falt og gi deg smertelindring når smerten var som verst – stablet jeg, på en helt spesiell måte, meg selv litt opp igjen også. Og selv om vi stadig snubler over en grein igjen begge to, så vet vi at vi har hverandre.

Mørketiden var den absolutt verste perioden etter ulykken så langt, og de evig lange og mørke dagene føltes mest som de fløyt over i hverandre. Jeg husker ikke alle dagene, langt derifra, men det sies at noe hukommelse kan gå tapt i kampen mot et traume. Men jeg husker stjernene, frostrøyken av hardtarbeidende hunder framfor sleden, og jeg husker lyden av meiene mot snøen som knirket ifra seg i det vi passerte. Jeg husker skyggene – skyggene fra hodelykten som skapte figurer av hundekropper i snøen, og av trærne som hengte tungt over elven av nok et år med historisk mye nedbør. Jeg husker at jeg bevist valgte å ikke bruke verken hansker eller en tjukk vinterjakke slik jeg burde gjort i 20 minusgrader, fordi at følelsen av at den iskalde luften smidig passerte kroppen min, var bedre enn å kjenne på ingenting.

Hundekjørersporten har gitt meg så ufattelig mye det siste året, og det gir meg noe å glede meg over hver eneste dag når livet ellers røyner på. Selv om planen var, lenge før livet falt sammen i småbiter, å stille til start i Europas lengste hundeløp – Finnmarksløpet i 2021, så har det hårete målet fått en helt annen betydning for meg nå. Når jeg har brukt stort sett hver eneste dag etter ulykken i hundegården, er det naturlig at selv om jeg alltid er munter når jeg er omkring hundene, så har de vært en essensiell del av det verste og tyngste året i hele mitt liv. Dette innebærer at parallelt med et sorgarbeid som føles ut som det aldri skal ta slutt eller bli lettere – har vi sammen trent mot et mål som er mye større enn oss selv. Målet om å stille til start i Finnmarksløpet i Mars 2021 håper jeg vi lykkes med, og om vi klarer å gjennomføre løpet har vi sammen overlevd nesten to år av noe jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å komme meg igjennom, samtidig som vi har gjennomført et langt å prestisjefylt løp.

Oppi det hele må jeg rette en stor takk til foreldrene mine og samboeren min, som har vært mine absolutt største støttespillere igjennom dette året, uten dem vet jeg ikke om jeg hadde klart å ta vare på verken meg selv eller hundene. De har løftet meg opp å fram hver eneste dag og uten dem hadde det nok ikke blitt noe ut av noen ting. Selv om hundene har vært og er min terapi – hadde jeg ikke kommet meg ut ytterdøra engang hadde det ikke vært for at de noen dager etter ulykken fysisk kledde på meg, hjalp meg ut i hundegården å sa: «Elisabeth, hundene trenger deg – og du trenger hundene – sammen skal vi klare dette».

Håper du vil følge meg på veien!

Norges første

Hei.
Så dette er altså mitt første blogginnlegg. Jeg har ikke vært aktiv på denne plattformen på sikkert 10 år – den tiden headere var laget i paint kun ved hjelp av klipp og lim funksjonen, og majoritetens ambisjoner var å oppnå like resultater som Sophie Elise. Uansett, så har jeg nå altså valgt å prøve meg ut på blogg igjen, uten at jeg egentlig ikke vet helt sikkert hvorfor- foruten om at jeg elsker å skrive, og selv føler at jeg har noe å bidra med.

Jeg er en jente på snart 22 år fra Finnmark som tidligere gikk under kategorien #livsnyter og #verdenslykkeligste. Jeg reiste jorda rundt to ganger på bare underkanten av to år, opplevde hva verden har å by på, festet meg igjennom alle verdens kontinenter sammen med min bestevenninne. Jordkloden, og livet som jeg da kjente det var min lekeplass, og jeg elsket hver eneste morgen jeg fikk utdelt.

En sen Augustdag faller alle rosemalte vegger omkring meg ned, og verden som jeg en gang kjente den faller i grus. Selv om denne bloggen ikke er opprettet for oppmerksomhet omkring en stor tragedie, er dette likevel en viktig del av historien om meg.

I en verden hvor det meste forgår over sosiale media, hvor vi er mer opptatt av å se ned i skjermen framfor å faktisk se på hverandre, sitter jeg med et behov for å dele. Jeg sitter med et behov for å dele litt av mitt liv med dere der ute, ta dere med på reisen fra den etasjen som ligger under kjelleren – og veien opp derfra igjen. Historien om hvordan jeg finner terapi i mine 18 hunder hver eneste dag, og hvordan vi stiller opp for hverandre. Antagelig Norges første blogg som omtaler historien om hvordan hundekjøring reddet et liv, og fungerer som terapi for et knust hjerte hver eneste dag.

 

Håper du vil følge meg!

Follow my blog with Bloglovin