Smil for faen

I løpet av et helt liv møter man som kjent både mange oppturer og nedturer. Livet vil alltid balansere på en vegg som av og til bikker mot motgang mens andre ganger medgang, og vi er på ett sett og vis bare nødt til å ta imot det vi får utlevert. Den ene har større bagasje enn den andre, den tredje kjenner kanskje ikke til å møte motgang i livet i det heletatt, men likefult må vi møte hverandre med respekt og forståelse. Vi lever i et samfunn hvor det er forventet at vi skal samhandle, smile, hilse, være hyggelige, by på oss selv og bidra enda mer for fellesskapet. For et menneske som nettopp har vært igjennom livets største tragedie, gått igjennom et forferdelig samlivsbrudd, er i en dyp sorg eller i en dyp depresjon, kan det være vanskelig å svare til samfunnets forventninger.

Når livet for min del ble snudd på hodet, og en stor del av meg på et knips ble borte, føltes det som livet falt i grus. Som at det aldri skulle finnes en vei tilbake til et normalt liv, eller hvordan jeg noen gang skulle kunne smile og virkelig mene det igjen. Mye av tiden føler jeg det fortsatt slik, som om det lyset der inne som en gang brant så iherdig for pågangsmot og livsglede – fortsatt er blåst ut. Samtidig går samfunnet rundt meg videre, ikke alle, men mange. De prater og ler høylytt mellom butikkhyllene når de handler inn til fredagstacoen, de vinker og smiler bredt til lastebilsjåføren som stoppet opp for dem i rushtrafikken for at de skulle få passere fotgjengerfeltet før den livlige morgenstrafikken får gå sin vante gang igjen. Omgangskretsen møtes til fest, vors og nach, de lager god mat, spiller munter musikk, ler av halvmorsomme bilder og mimrer tilbake til årets siste happeninger.

 

Jeg har ikke vært på stort mange sammenkomster i året som har vært, fordi jeg ikke har følt meg klar for det, men også fordi man kan risikere å bli en festbrems med den svarte skyen som konstant henger over hode på en. Jeg har selvsagt klistret på meg et skeivt smil de dagene jeg faktisk har takket ja til en invitasjon, men for deg som ikke har gått i mine sko så er det vanskelig for deg å vite. Du vet ikke at selv om det er mange andre å være takknemlige for i rommet, så tar den tomme stolen store deler av min oppmerksomhet fra jeg kommer til jeg drar. Du vet ikke at jeg måtte sminke meg tre ganger før jeg kom meg av gårde, fordi tårene som presser på hver lørdag når klokken bikker fem, å alle videosnappene fra denne helgas festligheter tikker inn, ødela de to første forsøkene. Du vet ikke at smaken av alkohol i munnen gir meg flashbacks til tiden da alt enda var perfekt, og at jeg latet som jeg fikk en telefon i det jeg gikk ut døra for å kaste opp. Men jeg kom, jeg prøvde, og jeg dro igjen.

Misforstå meg rett, jeg er ikke imot at vi skal behandle hverandre med respekt og folkeskikk, tvert om. Poenget mitt her er at selv om du teller måneder og kanskje år siden livet raste sammen til naboen, så er det ikke sikkert at han vinker og smiler bredt til deg i det han passerer i bilen på vei til jobben, kanskje han til og med snur seg vekk. Men du vet ikke om han kjempet en enorm kamp bare ved å komme seg opp av senga, tørke vekk tårene og komme seg på jobb i noen timer. Han er ikke sint på deg, han er ikke egosentrisk og han dyrker ikke motgang – han jobber seg igjennom alle dagene som må til for at han en gang skal kunne reise seg igjen, se ut av vinduet og virkelig smile – bare fordi.

 

 

 

Instagram her – Facebook her– Snapchat her

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg